Onsdag 16. november ble årets siste foredrag på Luftkrigsskolen holdt. Der belyste Ole Jørgen Maaø, Oberst Eystein Kvarving og Gro Kolstad Mortvedt temaet norsk forsvarsevne i nåtid og fremtid.

Tekst: Emilia Ryen

Kvelden startet med at Oberst Morten Henriksen ønsket de fremmøtte velkommen, og understrek hvor hyggelig det for Luftkrigsskolen er at YATA legger en årlig foredragsrekke der, da det fremmer akademisk omgang og inkluderer andre som også er interesserte i temaet.

Først ut av kveldens innledere var Gro Kolstad Mortvedt, som er seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet. Mortvedt jobber i Avdeling for sikkerhetspolitikk, strategisk analyse, langtidsplanlegging og kommunikasjon. Hun har jobbet med Forsvarets langtidsplan som ble lagt frem for Stortinget 15. November, og kom til luftkrigsskolen for å presentere rykende ferske nyheter rundt den. Mortvedt startet følgelig med en gjennomgang av langtidsplanen, og hevdet blant annet at prosessen frem til den denne gangen hadde vært annerledes enn tidligere. Prosessen startet høsten 2013 med en ny regjering og forsvarsminister, og fokuset kom raskt på både nye og gamle utfordringer man sto ovenfor. Gjennom flere utredninger ble det også raskt tydelig at ting sto verre til enn man hadde trodd. Åpenhet og samarbeid var viktig fra øverste hold siden starten, og man benyttet seg derfor av flere eksterne utvalg når løsningene skulle finnes. Det ble fort enighet om at man sto ovenfor andre utfordringer og rammebetingelser enn før. Mortvedt hevder at man nå ser en global maktforskyvning, uenighet om mål og midler for å sikre fred og stabilitet, og mer sammensatte trusler.

Hva gjelder sammensatte trusler kan Russland sees som den største, med deres strategiske interesser og vilje til å bruke ulovlig militærmakt. Mortvedt understrek at Russland ikke anses å være en direkte trussel, men at landet likevel er en sentral faktor man i norsk politikk må ta hensyn til. Dette er spesielt blitt tilfellet etter 2008, da Russland siden det har gjennomført en reform med fokus på langtrekkende presisjonsvåpen, spesialstyrker, cyber og ledelse og modernisering av strategiske våpen, deriblant kjernevåpen. Reformen har også modernisert organisasjonen og gjort reaksjonsevnen høyere. Samlet gjør dette at Russland har kapasitet til å kunne skade kritisk infrastruktur, noe som følgelig har påvirket norsk basevalg og forsvarstekning. Problematikken satte også ytterligere fokus på det at Norge ikke har et godt nok rystet forsvar til å løse de mest krevende oppgavene vi står ovenfor, og at sektoren ikke har ressurser nok til å gjennomføre det som er planlagt. I tillegg til effektivisering kreves økte bevilgninger for at forsvarssystemet i Norge skal kunne være troverdig. Dette er et problem flere NATO-land står ovenfor, da mange over lang tid har redusert forsvarsbudsjettene sine, samtidig som Europa nå er i endring og forventningene til at vi skal ta en større del av ansvaret og budsjettet har blitt større.

Løsningen på de ovennevnte problemene hevder Mortvedt at er en snuoperasjon, lik den som nå er igangsatt. Langtidsplanen skal øke utholdenhet og tilgjengelighet, øke aktiviteten og tilstedeværelsen, og investere i viktige kapasiteter. Planen skal fungere som en grunnmur man kan bygge videre på, og jobber generelt med modernisering og effektivisering, samt strukturelle tiltak som kan frigjøre ressurser. Mortvedt vektlegger også dens fokus på å styrke den operative virksomheten. Videre sier hun at vi bygger vår sikkerhet sammen med andre, og skal fortsette med det. Valget om dette tok vi når vi meldte oss inn i NATO. Det er sammen med NATO at det norske forsvaret kan ha en troverdig forsvarsevne. Til tross for at mye fokus nå går tilbake til Norge og nærområdene, og det å forsvare oss selv, skal derfor fokus også ligge internasjonalt. Dette sier hun at alltid har vært sentralt for norsk politikk, og fremdeles skal være det; «vi må vise en vilje til å ta ansvar for å kunne sikre stabilitet og sikkerhet». Dersom man skal bevilge penger til styrkebidrag ute, kommer dette dog i tillegg til pengene lagt ned i planen. Avslutningsvis sier Mortvedt at prosessen har vært grundig og krevende, og at det viktigste med den klart er den historiske økningen av budsjettet. Hun sier videre at budsjettøkningen har vært mulig på grunn av en større anerkjennelse av forsvaret i offentligheten og blant politikerne. Spørsmålet er ikke lenger hvorvidt man skal bruke penger eller ikke, men hvordan.

Oberst Eystein Kvarving bygget videre på dette i sitt foredrag. Kvarving kommer fra Forsvarets mediesenter (FMS) og er tidligere medietalsmann for forsvarssjefen. Kvarvig har også jobbet med kombinasjonen mellom forsvarsevne og vilje hos militæret og folket. I tråd med dette startet han sitt foredrag med å understreke viktigheten av forsvarets legitimitet og tillit i befolkningen, intern stolthet og motivasjon, og en god rekrutteringsprosess. Han sier at dette og en forsvarsvilje er noe man må ha hvis man blir angrepet. Videre sier Kvarving at forsvarspolitikk lenge kun har vært for spesielt interesserte. Dette så man tydelig under prosessen rundt forrige langtidsplan, hvor debatten var «nerdete og lokal med lite engasjement». Dette har nå tydelig endret seg. Oppslag i norske medier om forsvaret har doblet seg, og stadig flere artikler er meningsbærende stoff skrevet av avisers ledelse. Dette skyldes blant annet et konsistent budskap over tid. Toppledelsen har i tre år vært tydelige på at ting har vært for dårlig. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide uttalte i 2014 at man måtte få frem det reelle forsvarsbildet, noe Haakon Bruun-Hanssen støttet opp om. Bruun-Hanssen hevdet også at bemanningen og beredskapen ikke var god nok, og at han var bekymret for utfordringene vi kan stå ovenfor. Disse uttalelsene resonnerte kraftig. At også politikere er mer engasjert sier han at tydelig kom frem ved at selveste Erna Solberg var den som la frem planen.

Om selve planen sier Kvarving at den innebærer en betydelig satsing, med hele 165 milliarder ekstra budsjettert. Det norske folk har gjennom spørreundersøkelser vist en stor tiltro til den norske soldaten, og et svært godt inntrykk av forsvaret. Når det gjelder evnen til å forsvare Norge scorer dog forsvaret dårlig. Dette henger sammen med den offentlige debatten man har sett siden 2013, og den påfølgende satsingen på forsvaret gjennom langtidsplanen.

Til slutt talte Ole Jørgen Maaø, historiker og førsteamanuensis ved Luftkrigsskolen. Maaø har offiserbakgrunn og utdannelse fra både Luftkrigsskolen og Forsvarets stabsskole, i tillegg til doktorgrad ved NTNU. Han sa seg enig med de andre innlederne i at langtidsplanen inneholdt mye bra. At bevilgningene økes ser han på som positivt; «det var første gang på lenge og på høy tid». Han stilte seg derimot skeptisk til den voldsomme optimismen om at disse pengene faktisk vil komme, siden Stortinget jo faktisk må bevilge disse. Evnen til dette mente han at de siste 20 årene har vært dårlig, for til tross for vedtatte planer har man ikke en eneste gang siden den kalde krigen klart å finansiere det. Det nye synet på forsvaret kan dog muligens endre dette, men hans spådom var at forsvaret ikke vil få de lovte 165 milliardene.

Årsaken til dette hevder han er det faktum at norsk forsvarspolitikk alltid er kortsynt, og i stor grad er drevet av et «motetyranni» som gir store svingninger i sektoren. Tidlig på 90-tallet var alt fokus på resttrusselen på Sovjetunionen. Når den trusselen visnet kom 11. September 2001. I perioden etter dette virket det som om terror var alt som var, og at hovedrasjonalet til det norske forsvaret var utenfor Norge. Et avnasjonalisert forsvar med fokus på internasjonale operasjoner; «Siden Kosovo-krigen har ikke beredskap eller forsvar gitt verken kred eller krone, men internasjonalt ansvar. Hjemme har vært kjedelig, men ute sexy». Han sier videre at «det er å bli sett eller dø det handler om».

Kursen har nå snudd, synet vender hjemover. Forsvarets kjerneoppgave er igjen forsvaret av norsk territorium. Han peker i denne sammenheng på Ine Eriksen Søreides uttalelse om «varige sikkerhetspolitiske endringer» åpenbart sentrert rundt Russland. Maaø hevder at dette er et håpløst begrep, da man ikke kan slå fast at en endring er varig når vi står midt i den. At man tror det har skjedd så store endringer skyldes at man fanges i motetyranniet, ved å falle for mye i motsatt retning. Han sier at man ut fra alt man vet om historie ikke vet hvor man skal sloss, da ting alltid skjer der man minst vender dem. Det sannsynlige er at noe usannsynlig vil skje. Russland har som en stormakt og nabo alltid utgjort en trussel, og de har nå rustet opp – men nordområdene våre er i lavspenning. Internasjonale operasjoner blir nå så vidt nevnt, da pendelen har svingt for mye i motsatt retning. I det han kaller motetyranniets tid sier han at folk derfor må større å si stopp og tenke to ganger. Verden endrer seg, og man kan ikke hoppe på alle endringer. Selv om det er vanskelig å selge inn til politikerne, må man heller legge en plan uavhengig av disse fluktuerende situasjonene. Det som må legges til grunn når vi planlegger forsvaret vårt, sier han at er nettopp det at vi ikke kan forutse fremtiden.

Etter Maaøs avslutning tok YATA Trondheim leder Kristoffer Vold Ulvestad initiativ til en kort spørsmålsrunde. Det store engasjementet som her kom til syne illustrerte at de oppmøttes inntrykk av foredraget i likhet med undertegnedes trolig var svært positivt. YATA Trondheim sier seg derfor fornøyde, og gleder seg til kommende foredrag ved Luftkrigsskolen.