2016 har vært et svært utfordrende år for Europa. Ukraina-konflikten, terrorangrep i flere europeiske byer, EUs manglende evne til å håndtere flyktningkrisen og fremgangen av høyreekstreme miljøer har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen drastisk. I denne teksten oppsummerer Jamil Mysaq i YATA Trondheim noen av de store politiske hendelsene som har preget nyhetsbildet i Europa i året som er gått.

 

Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.


Foto: Sascha Schuermann/Getty Images

Borgerkrig og maktkamp i Syria

Midtøsten har vært en av verdens mest ustabile regioner i en årrekke, og krigen i Syria er kanskje den mest hensynsløse krigen verden har vært vitne til i det 21. århundre. Borgerkrigen brøt ut i 2011 etter at fredelige protester mot Assad-regimet ble slått hardt ned på av den syriske hæren, og har hatt katastrofale konsekvenser for landets sivilbefolkning. FN anslår at over 400.000 mennesker er drept, over 6.5 millioner er internt fordrevne, og nærmere 4.8 millioner har flyktet til andre land.

Siden den gang har borgerkrigen blitt mer og mer omfattende, og gitt grobunn til en rekke opprørsgrupper med ulike motiver. Den mest omtalte av dem alle er Den islamske staten (IS). IS har vokst betydelig under borgerkrigen, og kontrollerer i dag store områder i Irak og i den østlige delen av Syria. IS har stått bak brutale terrorangrep i flere europeiske storbyer, og anses derfor som den største terrortrusselen mot europeisk sikkerhet.

Borgerkrigen i Syria har også utviklet seg til å bli et maktspill mellom utenlandske aktører, som støtter ulike grupper i konflikten. USA og deres allierte har siden starten av krigen hatt en intensjon om å fjerne Assad fra makten, og har derfor støttet Den frie syriske hær. Dette fordi Den frie syriske hær er en sekulær koalisjon av flere opprørsgrupper som deler USA og deres alliertes ambisjon om å velte regimet. På motsatt side står Russland, som representerer en motpart til vestlige interesser i konflikten ved å være Assads mektigste allierte. Sammen med Iran har de bidratt til å styrke Assads posisjon gjennom blant annet den nylige gjenerobringen av Aleppo.

Tyrkia kjemper på sin side en kamp mot IS for å unngå deres ekspansjon, samtidig som de støtter Den frie syriske hær i deres kamp mot Assad–regimet. I tillegg til IS anses også kurderne, med Peshmergaen i frontlinjen, som en trussel mot Tyrkia. Den tyrkiske regjeringen ønsker å kontrollere kurderne for å unngå opprettelsen av en kurdisk stat, og Peshmergaens fremmarsj på slagmarken mot IS i både Syria og Irak gir dermed president Erdogan grunn til bekymring.

I tillegg til dette kommer en rekke andre aktører med sine egne motiver og tilnærminger til konflikten. De ulike partene har flere ganger forsøkt å oppnå en avtale om våpenhvile, uten å lykkes. Den brutale Syria-konflikten ser dermed dessverre ut til å prege nyhetsbildet i overskuelig fremtid.

Håpet om en fremtid i Europa

Den arabiske våren har destabilisert sivilsamfunnene i langt flere land enn Syria. Fra Nigeria i vest til Somalia i Øst–Afrika finner vi også mange land som er fortsatt er rammet av konflikt, borgerkrig og tørketider. Korrupsjon, konflikt og fragmenterte statssystemer som ikke er i stand til å beskytte sine borgere har resultert i en flyktningstrøm verden ikke har sett maken til siden andre verdenskrig.

Talibans økende styrke i Afghanistan har drevet mange afghanere på flukt. Terrorgruppen Boko Haram herjer fremdeles i den nordlige delen av Nigeria og har skapt store flyktningstrømmer. Det samme gjelder konflikten i Den sentralafrikanske republikk. Konflikten i Somalia som har vart i mer enn et tiår, fører fremdeles til at mange mennesker ser ingen annen vei enn flukt.

Den store mengden flyktninger har skapt store håndteringsproblemer i nærområdene. Både Jordan og Tyrkia har allerede tatt imot millioner av flyktninger fra Syria og Irak. I mange av de landene som befinner seg i nærheten av konfliktene, er kapasiteten til å ta imot flere flyktninger helt på bristepunktet. Libanon er et godt eksempel. Landet som ikke er større enn et norsk fylke og har en befolkning på omtrent 4.5 millioner mennesker, har tatt imot over en million syriske flyktninger. I Afrika er det overfylte flyktningleirer i Liberia, Kenya, Niger, Uganda og flere andre områder.

Den årlige Oxfam International-rapporten fra 2016 viser at 84 prosent av flyktningene blir tatt imot i den fattige delen av verden. Rapporten avslører at land som Jordan, Pakistan, Libanon, Sør- Afrika og de okkuperte palestinske områder har tatt imot over 50 prosent av verdens flyktninger, mens verdens seks største økonomier som Kina, Japan, USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia tok imot ni prosent av de som var på flukt det siste året

Hittil i år har det kommet 323 000 flyktninger til Europa. Dette er et meget lavt tall sammenlignet med 2015, da tallet var på over en million. Dette skyldes i hovedsak avtalen EU og Tyrkia ble enige om tidligere i vår, om å innføre mer en mer restriktiv grensekontroll ovenfor ulovlige migranter. Flyktningruten fra Tyrkia til Europa er dermed stengt. I stedet tar mange av flyktninger den lange og farlige ruten fra blant annet Egypt og Libya, videre gjennom Middelhavet til Italia, og der kommer det omtrent 1100 mennesker hver dag. Nesten 4000 mennesker har mistet livet i Middelhavet bare i år.

Til tross for at kun en brøkdel av disse kommer til Europa, har EU har vist manglende evne til både å ivareta Europas sikkerhet og å overtale medlemslandene til å føre en felles politikk ovenfor flyktningkrisen. Dette har hatt en svært splittende effekt på Europa. Mens Tyskland, Østerrike og Sverige har ført en liberal innvandringspolitikk, har Ungarn og andre østeuropeiske land stengt sine landegrenser.

Høyrepopulisme på fremmarsj

Europeiske nasjonalkonservative og høyrepopulistiske partier har fått langt større oppslutning på nasjonale meningsmålinger i 2016. Det som legger grunnlaget for den økende populariteten blant de som tidligere har opplevd å bli utskjelt, er nettopp deres bruk av argumenter om strenge grensekontroll og å bevare nasjonal identitet. Ungarn har demonstrert dette ved å sette opp høye metallgjerder langs sine grenser, mens Polens nasjonalkonservative regjering har fremmet et ønske om å bevare det polske folket som et homogent folkeslag.

I Tyskland har partiet Alternative fur Deutschland (AfD) på kort tid tiltrukket seg mange velgere fra alle sider av det politiske spektrum. Som andre europeiske høyrepopulistiske protestpartier er kampen mot innvandring og sterkere grensekontroll AfDs største kampsak. AfD uttrykker en politikk som kan legge grunnlaget for et samfunn der idealer som blant annet «familie», «det tyske folket» og «felles nasjonal kultur» skal stå sentral. Dette er kampsaker som er mer relevante i dag grunnet den store flyktningstrømmen fra Midtøsten og Nord-Afrika, i tillegg til det nylige terrorangrepet i Berlin.

I denne sammenheng er det også verdt å merke seg at to av årets største politiske begivenheter – den amerikanske valgkampsseieren til Donald Trump og Storbritannias utmelding fra EU. Et ønske om strengere innvandringspolitikk og en felles nasjonal identitet var sentrale argumenter i Brexit-kampanjen. Tilsvarende budskap brukte også Trump under sin valgkamp, hvor han argumenterte for å styrke USAs suverenitet ved å innføre mer restriktiv grensekontroll, kaste ut de ulovlige immigrantene som oppholder seg i USA, innføre inngangsforbud for muslimer, og bygge en vegg mellom USA og Mexico for å stoppe innvandring fra Latin-Amerika.

Brexit og Donald Trumps valgkampsseier har blåst luft under vingene til mange av de høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier i den vestlige delen av verden. Populariteten til det franske høyrepopulistiske partiet, National Front, fortsetter å øke ifølge de seneste franske meningsmålerne. Marine Le Pen, lederen av National Front, har ikke lagt skjul på sin innvandringskritiske politiske agenda. Le Pen uttalte også at Trumps valgkampsseier var en seier for folket i kampen mot elitene. De høyrepopulistiske partienes fremvekst må også forstås på bakgrunn av deres uttrykk av opprør mot «elitene», «det etablerte systemet» og politikernes brudd på valgløfter.

Lysere tider i 2017?

2016 har vist oss at verden er mer sammenvevd enn noensinne. Krig, konflikt og katastrofer i én del av verden rammer også mennesker og samfunn i andre deler. Flyktningkrisen og dens påvirkning på Europa er et godt eksempel på dette. Videre har 2016 også bydd på politiske sjokkhendelser som mange eksperter ikke klarte å forutsi. Det vil derfor bli interessant å følge med på hvordan konfliktene i Midtøsten og situasjonen i Europa utvikler seg i tiden fremover. Om man vurderer dagens situasjon er det mye som tyder på at den utviklingen vi har vært vitne til i år vil vedvare i året som kommer.

 

Om forfatteren: Jamil Mysaq er medlem i YATA Trondheim og studerer statsvitenskap ved NTNU.