Irak, Syria, Libanon, Jemen – det er få konfliktrammede områder i Midtøsten hvor Iran ikke har både tung tilstedeværelse og reell innflytelse. Uansett om det er snakk om offensiven mot Mosul eller våpenhvilen i Aleppo, er det høy sannsynlighet for at Iran nevnes som en helt sentral aktør. Hvilke utviklinger har vi sett etter atomavtalen, og hvordan skal vi forholde oss til Irans kontroversielle aktiviteter? Henriette Ullavik Erstad skriver i denne artikkelen at USA og deres allierte bør endre sin tilnærming til Iran. Fremfor å svartmale Iran må USA og deres allierte arbeide enda hardere for å utvikle et konstruktivt samarbeid med dem, både i kampen mot IS og i de øvrige konfliktene i Midtøsten.

Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.

iran

UTVIKLINGER ETTER ATOMAVTALEN

FNs sikkerhetsråd vedtok i 2006 sanksjoner mot Iran som følge av landets atomprogram. Selv om iranske myndigheter holdt fast på at programmet var sivilt, fryktet vestlige land at hensikten var å utvikle atomvåpen. Det skulle gå 9 år før den historiske atomavtalen, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA heretter), ble signert 14. juli 2015. Store deler av verdenssamfunnet hyllet avtalen som en seier for diplomatiet og for internasjonal innsats innen atomnedrustning og ikke-spredning. Prosessen i forkant av avtalen ble også omtalt som en av favorittene til å vinne årets Nobels fredspris. Som ventet har store politiske- og næringslivsdelegasjoner strømmet til Teheran for å utforske det lukrative iranske markedet siden sanksjonslettelsene fant sted, og handel mellom Norge og Iran har økt med hele 200 prosent siden 2014. Både utenriksminister Børge Brende og fiskeriminister Per Sandberg har tatt turen til Iran for å fremme økonomisk samhandel og bedre tilgang for norsk næringsliv.

Etter JCPOA og de påfølgende sanksjonslettelsene var det knyttet stor spenning til om Iran ville utvikle et mer konstruktivt forhold til Vesten – også når det kommer til å løse regionale utfordringer. President Hassan Rohani og hans høyre hånd, utenriksminister Mohammad Javad Zarif, jobber aktivt for å forbedre forholdet til Vesten. Dette er i tråd med den iranske befolkningens nokså vestligorienterte holdning. Til tross for innsatsen er det tydelig at Rohani-administrasjonens handlingsrom er svært begrenset og at det er andre krefter som trekker i trådene når den anti-amerikanske retorikken i Teheran og Irans kontroversielle aktiviteter i regionen holdes ved like. De konservative, som lenge var mot JCPOA og som ennå er svært skeptiske, har i stor grad hardnet grepet på hjemmebane for å fremme egen maktposisjon. Dette må sees i sammenheng med tre faktorer; 1) frykt for JCPOAs åpning mot omverdenen, 2) de moderate/reformistenes seier etter parlamentsvalget i februar i år, og 3) presidentvalget neste år.

Det vi har vært vitne til er derfor at Iran fortsetter å støtte kontroversielle sjiaaktører, som for eksempel Hizbollah i Libanon og andre sjiamilitser i blant annet Irak og Jemen, og ikke minst Assad-regimet i Syria. Det er all grunn til å tro at denne støtten vil vedvare i overskuelig fremtid da den er knyttet til både svært sterke strategiske interesser og ambisjoner om regionalt hegemoni. Støtten til Assad er også dypt forankret i historiske årsaker – Assad støttet Iran under åtteårskrigen mot Irak som krevde over én million iranske liv. Det internasjonale samfunnet har i tillegg vært vitne til et forsterket strategisk partnerskap mellom Iran og Russland, som flere vestlige observatører ser på som en anti-amerikansk koalisjon. Øverste leder Ayatollah Ali Khamenei har ved flere anledninger uttalt at samarbeidet med USA har kun, og vil kun, dreie seg om JCPOA.

KAMPEN OM REGIONALT HEGEMONI

Saudi-Arabia er en svært viktig årsak til at vi ikke kan forvente å se en endring i Irans aktiviteter i regionen i overskuelig fremtid. Det ville vært naivt å tro at vi ville se en betydelig endring etter JCPOA så lenge konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia, som har dominert Midtøsten siden slutten av 1970-tallet, vedvarer. Rivaliseringen mellom de to landene er trolig for stor til at Iran vil gå bort fra sin kamp om innflytelse gjennom å støtte prominente sjiaaktører i Midtøsten. Både Iran og Saudi-Arabia spiller på religiøse motsetninger for å nå sine politiske mål om regionalt hegemoni, noe vi ser tydelige eksempler på gjennom blant annet proxykriging i Syria og Jemen. Konflikten tilspisset seg betraktelig tidligere i år etter henrettelsen av sjiaskriftlærde Al-Nimr og den påfølgende ambassadestormingen i Teheran, som endte i brudd av diplomatiske forbindelser. Terskelen for at konflikten skulle eskalere var trolig svært lav etter at saudierne fikk skylden for at flere iranere ble trampet i hjel under pilgrimsferden til Mekka i 2015.

Det er ikke overraskende at JCPOA ikke har hatt positive implikasjoner for denne konflikten. Saudi-Arabias frykt for å bli overskygget, og til og med overgått, av sin iranske rival er stor. Iran sitter på verdens fjerde største råoljereserver og verdens største reserver av naturgass, og gir derfor kongehuset Saud all grunn til å være redde. Nå som Iran har fått tilgang til det internasjonale markedet har de et enormt potensiale til å forbigå Saudi-Arabia som regionens økonomiske stormakt. Her er også en viktig dimensjon at kongehuset Saud raskt tok over som USAs nærmeste allierte i regionen etter den islamske revolusjonen i 1979, som førte til at Iran og USA fortsatt ikke har diplomatiske forbindelser per dags dato. Posisjonen som amerikanernes viktigste sikkerhetspolitiske allierte i regionen er noe kongeriket har brukt til sin fordel, og det er derfor forståelig at de ikke vil miste dette til den store fienden på motsatt side av gulfen.

EN ANTI-AMERIKANSK KOALISJON?

Den dramatiske økningen av russisk militært nærvær i Syria og det forsterkede strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran har vekket stor internasjonal oppmerksomhet, og kritiseres for å sette bremser på en mulig politisk løsning. De vestlige sanksjonsregimene som både Teheran og Moskva har måttet forholde seg til har ført til at det har oppstått sterke bilaterale forbindelser – både politisk og økonomisk. De ustabile globale energimarkedene og den forverrede sikkerhetssituasjonen i Syria har bidratt i økende grad til dette. Den gjensidige mistilliten mellom Teheran og Moskva som rådet under Sovjetunionens tid ser altså tilsynelatende ut til å være svekket. At Iran har tillatt russiske kampfly å fly ut fra den iranske militærbasen i Hamadan er en åpenbar tillitserklæring – dette skal være første gang siden 1979 at Iran tillater et annet land å bruke iransk territorium til militære operasjoner. Det må riktignok nevnes at Iran trakk tilbake tillatelsen etter at russiske myndigheter gikk ut offentlig med det, noe som muligens var en konsekvens av mangel på koordinasjon og/eller klønete håndtering fra russisk side.

I god revisjonistisk ånd deler landene også en sterk misnøye til det de kaller USAs unilaterale politikk, vestlige intervensjoner i andre lands interne anliggender, og en østlig ekspansjon av NATO. Et større mål med det strategiske partnerskapet mellom Iran og Russland kan derfor på en måte sies å være en langsiktig endring av dagens liberale verdensorden som USA har etablert i tiden etter andre verdenskrig. Fra både Moskva og Teheran har det blitt reist anklager om at den vedvarende lave oljeprisen er skapt av Washington og deres oljerike arabiske allierte for å presse Iran og Russland opp mot veggen. På samme måte som Saudi-Arabias «anti-terrorallianse», bestående av 34 land, fremstår som en anti-Iran-allianse, kan dermed Iran og Russlands «pro-Assad-allianse» fremstå som en anti-amerikansk allianse.

 

Putin

Det er likevel misledende å tro at interessene i Syria er så sammenfallende at russerne representerer iranerne rundt forhandlingsbordet. Selv om Iran og Russland har inngått en tilsynelatende sterk allianse, har de såpass ulike motiver at dersom USA og deres allierte ønsker å komme frem til en politisk løsning i Syria, vil det være naivt å tro at dette vil være mulig uten en pragmatisk og konstruktiv tilnærming til Iran som uavhengig aktør. Dette vil åpenbart være svært vanskelig. Iran (særlig konservative elementer) anser USAs interesser i regionen som fundamentalt i strid med deres egne, sett bort fra et felles mål om å bekjempe IS. I tillegg har Iran for mye på spill til at de vil være villige til å inngå kompromisser dersom de skulle havne rundt et eventuelt forhandlingsbord i Syria-prosessen.

INGEN LØSNING UTEN IRAN

Iran anklages fra flere hold, blant annet av republikanske krefter i Washington D.C., for å destabilisere regionen ved å finansiere terrorisme. Disse anklagene brukes for å rettferdiggjøre at politisk samarbeid med Iran ikke bør finne sted – selv om det går på bekostning av å løse regionale utfordringer. Det er liten tvil om at mye av Irans aktivitet i regionen bidrar til å destabilisere regionen ytterligere ved å forsterke sekterisme og vold. Imidlertid er de langt fra alene om dette. Flere enn Iran må ta skylden for dagens situasjon i Midtøsten. Selv om mye kan sies om Irans aktiviteter både på hjemmebane og utenfor iransk territorium, må de betraktes som en helt avgjørende aktør i samtlige prosesser i regionen hvor USA og deres allierte er involverte. Fremfor å svartmale Iran må USA og deres allierte arbeide enda hardere for å utvikle et konstruktivt samarbeid med dem, både i kampen mot IS og i de øvrige konfliktene i Midtøsten. Ingen av disse utfordringene kan løses uten at Iran er med.

Om forfatteren: Henriette Ullavik Erstad studerer master i statsvitenskap ved UiO og er styremedlem i YATA Norge.