Vårens NATO-toppmøte og G7-møte viste at sikkerhet dominerer de europeiske statsledernes dagsorden, men at det transatlantiske samarbeidet ikke lengre er det man burde snu seg til i den sammenheng. Spørsmålet blir om EU, som har vært under angrep fra alle fronter de siste årene, kan være et alternativ. Grensekryssende kriminalitet som terrorisme og cyberangrep har tydeliggjort behovet for et sterkere internasjonalt samarbeid innen sikkerhet. Det vil kreve mer integrasjon, enighet og samarbeid i et EU som i senere tid heller har blitt mer desintegrert. Ansvaret for å løse denne utfordringen ser nå ut til å tilfalle EUs gamle motor, den tysk-franske aksen. I hvilken grad den interne alliansen vil kunne fungere effektivt denne gangen vil trolig avhenge av folket, som de siste årene har sparket fra seg, i form av både høyrepopulisme og euroskeptisisme.

 

Forfatter: Emilia Ryen

Bilde: The New York Post

I slutten av mai florerte det i media av bilder og artikler om president Donald Trumps besøk til Europa. Vi fikk se videoer av statsledere nesten panisk løpe rundt Trump med nervøse smil og gester. At de gikk på tå rundt presidenten er forståelig med tanke på hans velkjente temperament, og at hans plutselige utbrudd påvirker noe så viktig som Europas sikkerhet og stabilitet. Dette særlig i en tid hvor tidligere så stabile Europa står overfor store utfordringer, med Trump som et skrekkbilde på hvor ille det kan gå. Det var derfor mange skuffede ansikter å se etter NATOs toppmøte, hvor den ønskede bekreftelsen av artikkel 5 fra den nye presidenten uteble.

Da Trump vendte tilbake til USA var tonen til de andre statslederne noe annerledes. I nokså tøff stil var Angela Merkel raskt ute med å erklære at Europa ikke lenger kunne regne med andre, og nå måtte ta sin skjebne i egne hender. EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker nølte heller ikke da han noen dager senere lekset opp for Trump hvordan Paris-avtalen faktisk fungerer. Selv vår egen statsminister Erna Solberg og hennes nordiske kolleger trådte til med et foto som kunne tolkes som et stikk til USAs president. Å gi opp smiskingen når Trump likevel ikke ser ut til å påvirkes av den, er kanskje veien å gå, for tidligere denne uken valgte presidenten likevel å bekrefte USAs forpliktelse til NATO. En ting er i alle fall sikkert, og det er at de europeiske statslederne nå i større grad ser etter alternativer vedrørende egen felles sikkerhet.

 

Mot en europeisk sikkerhetsunion?

 

Skuffelsen fra USA ser ut til å presse EU mot endringer, og den tysk-franske akse vil igjen fylle rollen som EU og Europas motor. Hvor villige landene vil være til å inneha denne rollen, og i hvilken grad samarbeidet vil fungere effektivt, er likevel avhengig av resultatene fra det kommende tyske forbundsvalget i september, og den siste runden av det franske lovgivende valget 18. juni. Disse valgene vil avgjøre hvor stort handlingsrom den nyvalgte Emmanuel Macron vil få, og hvorvidt Merkel fortsetter i jobben. Merkel, som foreløpig gjør det godt på de tyske meningsmålingene, trenger noen å spille ball med dersom EU skal «ta sin skjebne i egne hender» og endre seg. Macrons klare dreining mot Berlin og Brussel vil i den sammenheng være svært fordelaktig.

Til tross for uenigheter i saker som Macron sitt ønske om å reformere eurosonen, ser det ut som de stadig mer dominante landene Tyskland og Frankrike er både villige og klare til å slå tilbake mot angrepene fra London og Washington. Et styrket EU er i klar tysk egeninteresse, og flere medier rapporterer at tyske politikere nå har større politisk vilje til å ta risikoer for å sikre EUs fremtid. Inntrykket av at EU går inn for å endre seg får også vind i seilene av EU-president Junckers uttalelser om at man i lys av Brexit og Trump burde tenke nyskapende om det å bygge opp en europeisk sikkerhetsunion, kanskje til og med etablere en egen hær innad i EU.

Skulle EU gå inn for drastisk endring kan selv Brexit sies å ha vært en fordel, ved at Storbritannias utmelding fjerner en av EUs mest beryktede bremseklosser fra forhandlingsbordet. Statsminister Theresa May sin katastrofale strategi om å styrke sin forhandlingsposisjon overfor Brussel gjennom et nasjonalt nyvalg, som slo galt for de konservative denne uken, kan også tenkes å motivere de resterende medlemmene i EU, etter en alt for lang periode med europeiske nederlag. Men 2016 viste oss at det ikke holder at statsledere finner enighet bak lukkede dører. Folket må med. Brexit ga EU en kraftig ripe i lakken og viste tydelig at folkets misnøye, og den disintegrasjonen som foregår, ikke lenger kan skyves under teppet. Et viktig spørsmål blir derfor om tyske og franske velgere er klare for den stadig mer dominerende rollen landene deres nå ser ut til å få.

 

Merkel, Macron-mania og høyrepopulisme

 

Når det gjelder Tyskland viser statistikk at stadig flere tyskere er misfornøyde med EU og retningen unionen beveger seg i – men da fordi folket mener at integrasjonen bør styrkes ytterligere, og at andre medlemsland i EU må ta mer ansvar, fremfor å la Tyskland sitte igjen med både regningen og ansvaret. Til tross for høyrepopulistiske strømninger også her, ser vi altså en bred offentlig tysk støtte for å styrke europeisk integrasjon og samarbeid.

Årsakene til at høyrepopulistene har gjort seg langt mindre gjeldende i Tyskland enn i Frankrike og Nederland er sammensatt. Et av de viktige elementene ser ut til å være at de tradisjonelle tyske partiene i større grad enn sine europeiske kolleger har klart å «mainstreame» de politiske holdningene det ytre høyre ofte vinner mange velgere på. For eksempel har Merkel sin CDU/CSU-koalisjon nylig rettet fokus mot sikkerhet. På tvers av de ulike tyske partiene er en såkalt «securitization» av ulike politikkområder et gjennomgående fenomen. Flere politiske tema tar innover seg perspektiver fra sikkerhetspolitikk. Hvorvidt en slik normalisering av sikkerhetsdimensjonen er gunstig på sikt kan diskuteres, men det har i Tyskland vært effektivt i å unngå en velgerstrøm til det ytre høyre.

At nettopp sikkerhet ser ut til å være et tema som fanger velgere, og at stadig flere tyskere er villige til å ta større risikoer for å sikre EUs fremtid, gir Merkel rom til å gjøre Tyskland desto mer dominant i integrasjonsprosessen. Når det gjelder Frankrikes posisjon er bildet derimot mer kompleks. Mange europeere pustet lettet ut da valgresultatet viste et rungende nederlag til Marine Le Pen, men det er viktig å huske at valgresultatet ikke skyldtes at franskmenn flest ønsket akkurat Macron og hans politikk, men at de for alt i verden ønsket å unngå Le Pen. Macrons regjering mangler dermed den brede støtten i folket og det klare mandatet han trolig vil behøve fremover.

Den unge nyvalgte presidenten overrasket riktignok skeptikerne igjen denne helgen, med hele 32.3 prosent av stemmene i det parlamentariske valgets første runde. Valget tydeliggjorde at han ikke nødvendigvis vil bli en svak president, slik mange først antok. Samtidig betyr ikke dette heller at Macron er en president med bred støtte i folket, med tanke på at valgdeltakelsen var på rekordlave 51 prosent. At nærmest halve befolkningen valgte å sitte hjemme på valgdagen kan tolkes som enda et tegn på at store deler av det franske folket føler seg fremmedgjort i politikken.

Mange ser president Macron som en fortsettelse på forrige president Holland sitt svært upopulære styre, og som Le Pens antitese, ved at Macron tydelig fronter fordelene ved EU-integrasjon og globalisering. At dette i Frankrike er svært kontroversielle politikkområder, som fikk mange desperate franskmenn til å trekke mot Le Pen, må ikke glemmes. Når Le Pen i valgets andre runde ble nedkjempet kunne mange i den politiske eliten puste lettet ut. Samtidig fikk Frankrike en president som fremmer nettopp den politikken som fikk mange til å forlate de tradisjonelle partiene og støtte det ytre høyre. Macron har overtatt et splittet Frankrike, og sentrale elementer i hans politikk kan trolig splitte folket ytterligere, med mindre presidenten klarer å gjennomføre de kraftige EU-reformene han ønsker.

En revitalisering av den tysk-franske aksen i EU, med fokus på å styrke integrasjon, er derfor langt fra risikofritt. At Le Pen skulle tape valget nå i 2017 var for mange forventet. Skulle Macron feile i forsøket på å løse den nesten umulige oppgaven han nå står overfor, vil utsiktene for det franske valget i 2020 være langt mer usikre. Problemet i Frankrike, som i USA, er at en stadig større gruppe mennesker føler seg overkjørt av eliten, noe EU må ta deler av skylden for i Europa. Hvorvidt Macron velger å ignorere folket bak de 33.9 prosent som var grunnleggende uenige med ham vil være avgjørende for om valgresultatet faktisk bidrar til å bekjempe høyrepopulismen, eller om det bare blir et tilbakeslag. Det vil kanskje også være jokeren som avgjør hvorvidt den tysk-franske aksen igjen kan komme EU til unnsetning.

 

På tide å lære av historien?

 

Nå som Europas statsledere omsider har vendt seg bort fra USA og begynt å se innover, blir det store spørsmålet hvorvidt de som en del av dette velger å høre på og respektere den folkelige opinionen, eller om de nok en gang velger å ta avgjørelsene for dem. Europa står overfor store utfordringer. Hvis EU kan bli forumet for å løse disse, kan unionen kanskje på nytt få en klar betydning og verdi i øynene til det europeiske folket. I en tid hvor EU angripes fra alle kanter, hvor befolkninger sparker fra seg i form av nasjonalisme, høyrepopulisme og euroskeptisisme, og hvor desintegrasjon er et faktum, krever dette et lederskap og et samarbeid som Tyskland og Frankrike nå ser ut til å være klare for. De må bare ikke glemme folket på veien, igjen.

 

 

***

Teksten er skrevet av Emilia Ryen, som er kommunikasjonsansvarlig i YATA Trondheim og studerer master i Europastudier ved NTNU. Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.