Ifølge Flyktninghjelpen og FNs Høykommissær for Flyktninger var 65,6 millioner mennesker på flukt fra krig, konflikt og forfølgelse ved inngangen til 2017 – en økning på 50% siden 2012. Hvis universelle menneskerettigheter skal gjelde for alle mennesker, og hvis enhver stat et internasjonalt samfunn plikter å behandle alle mennesker og især flyktninger med verdighet, må vi finne demokratiske løsninger for både flyktningene og mottakerland som er rettferdige og i tråd med liberale verdier. Var vi rasjonelle nok til å gjøre dette i møtet med flyktningkrisen i 2015, og har vi mulighet til å være det under lignende kriser i fremtiden?

 

Forfatter: Erna Yesenia Iversen

 

I hver ulik fagdisiplin innen samfunnsvitenskap finnes forskjellige teorier som gir ulike måter å analysere en politisk situasjon på. Flyktningkrisen som oppstod i 2015 et et fenomen som kan ses fra ulike sider. Europeiske stater stod overfor en humanitær katastrofe, men de måtte også ta drastiske avgjørelser som befant seg i spennet mellom bevaring av universelle menneskerettigheter og ivaretagelse av statlig suverenitet. Disse to liberale prinsippene kolliderer med hverandre ved utfordringene knyttet til statens grenser, individers adgang inn og ut av en stat, og statsborgerskap.

Universelle menneskerettigheter betyr at alle mennesker er født med ukrenkelige og umistelige rettigheter. Hele verden er omfattet statssystemet. Alle mennesker bor i en stat, og derfor skulle man i utgangspunktet være sikret at alle hadde en myndighet som sørget for at ens rettigheter ble ivaretatt. Suverene stater verden over har alene et ansvar for sine borgeres ve og vel, og det er staten selv som har rett til å bestemme hvordan og på hvilken måte de skal verne om menneskerettighetene til deres borgere.

Flyktningstrømmen som flommet mot Europa var ikke fri for økonomiske migranter, men den bestod likevel for det aller meste av borgere fra land der staten enten forsømmer menneskerettighetene eller handler direkte i strid med dem. Tall fra FNs Høykommissær for flyktninger i 2016 viser at det største antall flyktninger under krisen i 2015 var fra Syria, Afghanistan, Somalia, og Irak. Flyktningstrømmen bestod også av et høyt antall mindreårige, spesielt fra Syria, Afghanistan og Eritrea.

 

Slippe inn eller stenge ute?

 

Flyktningkrisen i 2015 ble møtt med sprikende reaksjoner fra politikere og i befolkningen. Media sin formidling av bilder og film av flyktninger som reiste med busser, tog og skjøre småbåter vekket sympati hos mange. Samtidig som ble det av andre uttrykt skepsis og bekymring for hva som kunne skje hvis for stort antall flyktninger ankom Europa.

Innenfor politisk teori vektlegger retningene kritisk teori og konstruktivisme måten statsledere og befolkninger tolker informasjon på og hvordan de danner seg en forståelse av den politiske virkeligheten. Kritisk teori heved at en analyse av samfunnet aldri kan være fri for verdivurderinger, men at det er et forhold mellom hvem aktørene er og hvilken posisjon de har i samfunnet. Vårt utgangspunkt påvirker vårt perspektiv, altså hvordan vi lager og videreformidler kunnskap. Makt og interesser påvirker et samfunns kunnskapsproduksjon, og påstander om kunnskap vil derfor alltid ha et politisk aspekt.

En stat sin beslutning om å enten slippe flyktninger inn i landet, eller stenge dem ute, preges av den felles og subjektive sannheten som flertallet i samfunnet deler, men beslutningen i seg selv, og hvordan den begrunnes, kan også være med på å bekrefte rådende antagelser som ikke trenger å stemme med den faktiske situasjonen. Der det er uenigheter mellom grupper i befolkningen finnes det flere forskjellige kollektive bilder av situasjonen. De kollektive bildene som statens myndigheter støtter opp om regnes for å være de rådende kollektive bildene, men kan godt være utfordret av motstridende bilder.

I følge konstruktivistisk teori spiller kultur inn i måten individer og stater danner sin identitet. Det vil si historien om en selv, og hva som er best for en selv. Aktører har fri vilje og evne til å ta frie, selvstendige avgjørelser, men like viktig er det at den politiske virkeligheten aktører opplever at de opererer i, er noe de selv er med på å skape i samhandling med hverandre. Aktørers handlinger med hverandre hjelper dem til å lage, holde fast ved eller endre det politiske handlingsrommet. Aktørers identitet er skapt av deres kulturelle miljøer, og identitetene er med på å skape interessene. Staters fortelling om seg selv og interessene som følger av dem ligger ikke fast.

 

Et krafttak for det internasjonale fellesskapet

 

Statlig suverenitet og selvråderett kan forstås som at hver enkelt stat alene bestemmer hvordan de skal utøve velferden til de som bor i staten. Økonomien er et viktig moment i denne balansen fordi stater hele tiden har et særskilt ansvar til å sørge for velferden til deres egne borgere – inkludert tidligere ankomne innvandrere – og kan derfor ikke ta på seg en større belastning i forbindelse med innvandring enn de klarer å bære samtidig som de opprettholder plikter overfor eksisterende innbyggere.

Våren 2015 befant flere europeiske stater som Hellas, Italia og Spania seg allerede i økonomiske kriser, eller de hadde så vidt begynt å ta vaklende steg ut av den. Samtidig ble det hevdet fra flere hold, blant annet fra FNs spesialrapportør Francois Crépeau, at rike stater i og utenfor Europa hadde god nok råd til å ta imot langt flere flyktninger uten at det skulle gå utover velferden til for eksempel arbeidsledige, syke, lavtlønte og vanskeligstilte borgere i disse landene. Stater i områder nærmere landene der flyktningene kom fra, med langt svakere evne enn Europa til å ivareta flyktninger, hadde dessuten allerede påtatt seg stor belastning for å hjelpe flyktningene. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger var Tyrkia, Pakistan, Libanon, Iran, Etiopia og Jordan de seks landene i verden som tok imot flest flyktninger i 2015.

Om stater med stabil økonomi tok på seg en større byrde for å hjelpe flyktninger ville det ikke bare være en hjelp til flyktningene selv, men et bidrag til de fattigere landene som allerede påtok seg langt mer ansvar enn de kunne bære – det ville ha vært et krafttak for det internasjonale fellesskapet. Igjen trer kollisjonen mellom ulike prinsipper frem, fordi et slikt krafttak gjort av suverene stater må være frivillig, og kan ikke tvinges gjennom, med mindre det foreligger en bindende avtaler.

 

Solidaritet eller sikkerhet?

 

Idéen om statlig suverenitet og staters maktkamp og egeninteresse står særlig sterkt i realisme-tradisjonen innenfor politisk teori – at det er statenes egennytte og overlevelse som skal ha førsteprioritet til enhver tid. Innen nyliberal institusjonalisme, også kalt idealisme eller liberalisme, anses samarbeid mellom stater som en like viktig måte å fremme egne interesser og styrke egen posisjon. Regimer, regionalisering, diplomati og statsforbund som EU, er metoder som stater bruker til å komme i dialog og samarbeide i møte med globale utfordringer. Spesielt har man vurdert at en mer sammenvevd global økonomi skaper en vei til fred og rasjonelle løsninger som kommer flest mulig til gode. Imidlertid kan det virke som hverken realisme eller liberalisme har forutsett nøyaktig hvor sammenvevd verden kom til å bli, og i hvor stor grad idéer og trender kom til å reise på kryss og tvers av landegrenser.

Den raske spredningen av tankegodset tilhørende organisasjoner som IS er et sikkerhetspolitisk spørsmål, men den er også et politisk, kulturelt og økonomisk fenomen i globaliseringsprosessene som har foregått i vår tid. Veksten til slike organisasjoner, og frykt for terrorhandlinger var én av faktorene som bidro til frykt, skepsis og ønske om avmålte beslutninger vedrørende flyktningkrisen.

 

Har vi mulighet til å være rasjonelle i fremtiden?

 

Kunnskap, både teoretisk og praktisk, er viktig for håndtering av krisesituasjoner, men selv den kunnskapen vi allerede besitter om internasjonal politikk peker i retning av at fullstendig rasjonalitet sjelden kan forventes. Enten kan man være så preget av sosiale føringer, personlige meninger, kulturelle trekk, eller frykt, herunder frykten for sikkerheten, eller frykt for å miste velgere, til å kunne komme frem til helt rasjonelle og logiske beslutninger.

På den annen side kan man spørre seg om det egentlig er nødvendig å fullstendig eliminere moral og etikk for å komme til rasjonelle konklusjoner. Konkrete problemer, og potensielt farlige situasjoner, er selvsagt ikke egnede til å prøve ut høytsvevende visjoner for et vellykket og godt samfunn. Samtidig er det av etiske grunner viktig at avgjørelser som angår menneskeliv er så rettferdige som mulig, både for flyktninger og en stats egne borgere.

Selv den eller de som påberoper seg å «holde hodet kaldt» kan sies å ha tatt et moralsk valg, som ikke trenger å være bunnet i egoisme eller rasisme. Det kan imidlertid se ut som at argumenter for statlig suverenitet eller universelle menneskerettigheter hverken hviler på bare «hodet», eller bare «hjertet», men at rasjonalitet i internasjonal politikk krever nettopp en kombinasjon av moral og logikk.

 

***

Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge. Teksten er skrevet av Erna Yesenia Iversen, som har master i statsvitenskap og er styremedlem i YATA Tromsø.