Utbredt bruk av nye begreper som hybrid krigføring vitner om en forandring i forståelsen av hva krig er og hvor det finner sted. Selv om begrepet er omdiskutert og anses som utydelig, er de fleste enige om at det innebærer en utfordring som er både uforutsigbar og vanskelig å møte. Hvordan kan vi beskytte oss mot angrep i denne nye konteksten?

Skjermbilde 2017-04-06 kl. 09.38.39

av William Boley Diseth

Hva er hybrid krigføring?

Se for deg tre ulike privateide lasteskip rundt omkring i verden. Eierselskapet leier ut fartøyene til militære myndigheter i opprinnelseslandet, som en del av en effektiv logistikkløsning i fredstid. Plutselig kan et av fartøyene rapportere om at det ikke blir gitt tillatelse av lokale myndigheter til å forlate havn i det landet de befinner seg. Litt senere melder et av de andre fartøyene om motorproblemer, og kan heller ikke flyttes. Etter kort tid blir til slutt det tredje fartøyet kapret av pirater i et farvann der dette er ansett som usannsynlig, og blir satt ut av spill. I samme tidsrom som disse tre hendelsene, foregår en gradvis eskalering av en lokal konflikt i opprinnelseslandet. Konflikten blir omsider så alvorlig i sin art at landet ser behov for å løfte beredskapsgrad, men mangler kommando og kontroll over de handlingslammede fartøyene. Disse på sin side er kritisk nødvendige i logistikkprosessen en slik beredskapsheving krever. Er dette krigføring?

Slik starter mer eller mindre Dorthe Nyemanns forelesning om hybrid krigføring ved Danish Atlantic Youth Seminar i mars 2017. Hun er professor ved Forsvarsakademiet i Danmark, i tillegg til å være deltaker i en internasjonal arbeidsgruppe på hybrid krigføring. Historien om skipene er et av mange eksempler som kan trekkes frem når det dreier seg om fenomenet hybrid krigføring, og den kan lett relateres til omstendighetene på Krim-halvøya i 2014. Historien kunne hatt uendelig mange forskjellige begynnelser, og vel så mange avslutninger. Aller helst har den kanskje ingen ende overhodet. Vanskeligheten ved å sette ord på hva dette egentlig betyr og hvilke komponenter hybrid krigføring består av, bunner i et produkt fenomenet i seg selv skaper, nemlig usikkerhet. En viktig idé bak konseptet er nettopp at en motpart ikke skal ane hva som foregår. Det er likevel mulig å sortere en del ulike forståelser av begrepet, for så å skape seg et bilde av hvilke utfordringer vi står overfor.

Selve begrepet er omdiskutert og bærer mange navn. For eksempel nyttes også betegnelsene hybrid trussel eller hybrid strategi om det samme fenomenet. Blant annet kan krigføringsbegrepet være problematisk siden hele spekteret av militære og sivile domener tas i bruk og rammes. Noen eksempler på slike domener kan være ukonvensjonelle styrker, cyberangrep, diplomatiske tiltak, økonomiske tiltak eller subversjon. Med dette blir ikke begrepet særlig nytt annet enn i sin ordlyd, siden det å nytte ukonvensjonelle og sivile midler for å oppnå politiske eller militære mål er metoder som lenge har vært brukt. Cyberdomenet har nok sett en dramatisk utvikling de siste årene, og er kanskje den ferskeste ingrediensen i dette kompliserte maskineriet. Fordelen med å gå utenom tradisjonell militær konflikt er at dette har en vesentlig lavere kostnad økonomisk.

Et utvidet sikkerhetsbegrep – når er det krig?

Hybrid krigføring utfordrer vårt grunnleggende syn på en lineær og konvensjonell konflikt. Det er vanlig å se for seg forløpet i en konflikt inndelt i faser, der det kan tenkes at det finnes en tydelig intensjon fra involverte parter, klare tiltak som leddvis må gjennomføres for å oppfylle intensjonen, og ikke minst en sluttilstand – en slags målstrek å komme over som forteller oss når målet er nådd. Hybrid krigføring mangler ofte slike faser, klare mål og en planlagt sluttilstand. I stedet er den opportunistisk i sin natur, der partene i en konflikt handler på forutsetninger som dukker opp fortløpende. Dette forsterker i sin tur usikkerheten. Det går også an å se hybrid krigføring som en slags fasebasert doktrine der målet er endring i politisk regime, noe som er mulig å relatere til konflikten i Ukraina. En situasjon med grunnlag i lokal politisk opposisjon, manglende orden og spredning av usikkerhet som videre går over i en ukonvensjonell militær operasjon og politisk regimeskifte. Problemet med dette lineære doktrinesynet er at det begrenser seg til den bestemte typen konflikt vi så på Krim, og ser nå i Donbass-regionen i Øst-Ukraina. Et slikt begrenset syn kan gjøre oss blinde for hva slags utfordringer hybrid krigføring kan gi oss i fremtiden, dermed er det viktig å tenke utenfor den lineære og fasebaserte forståelsen av konflikt.

Det er videre vanskelig å si hva som teller som hybrid krigføring, og ikke minst når vi kan ta steget videre og kalle det krig. Tenk på historien om skipene. Det er svært vanskelig å skille tilfeldighet fra intensjonelle handlinger, spesielt når en slik distinksjon potensielt skal være grunnlaget for å eskalere en konflikt. Det går an å snakke om hendelser i slik kvantitet og omfang at det umulig kan være tilfeldigheter, men det er likevel problematisk å trekke en grense for hvor det skal velges å eskalere til konvensjonell konflikt, eller om du vil, krig. Det faktum at vi ikke har en felles opplyst og vedtatt forståelse av hva hybrid krigføring er, gjør at vi ikke har et klart rammeverk for når og hvordan vi skal kunne svare på angrep i tide. I cyberdomenet er dette i særs problematisk. Skadepotensialet ved cyberanslag kan være like stort som ved bruk av militære styrker. Forskjellen er at med digitale verktøy kan en volde skade som ved konvensjonelle midler ville antydet en krigserklæring, og likevel slippe unna med det. Igjen utfordrer altså hybride virkemidler våre etablerte rammer rundt konflikt og sikkerhet.

En løsning på hvordan en skal møte dette problemet er like vanskelig å finne som det er å definere begrepet i seg selv. Mye av problemet med å skape en samlet sikring mot hybride trusler ligger i at hele spekteret av samfunnsfunksjoner potensielt er utsatt. Vi må søke å involvere sektorer som vanligvis ikke er opptatt av samfunnssikkerhet, og erkjenne at ansvaret for landets sikkerhet ikke lenger bare ligger hos for eksempel Forsvaret. Dette er problemstillinger som er gjenstand for debatt også i Norge, og vi kan se oss nødt til å godta et slikt utvidet sikkerhetsbegrep. Samtidig bør vi være varsomme med hvordan dette frontes, hvis vi ikke ønsker et samfunn der alle går rundt og bekymrer seg over risiko, trusler og sikkerhet.

Frykten for det vi ikke kan se

Hybrid krigføring, hybrid trussel, hybrid strategi eller hvilket navn vi velger å bruke, er en utfordring som ligger der og venter på oss. Den har ikke oppstått over natten, men heller utviklet seg over tid i en stadig forandrende verden med nye muligheter og midler. Dette gjør den uforutsigbar og vanskelig å møte. Kanskje kan vi gå så langt som å kalle bruken av hybrid krigføring en tilstand av usynlig krig, og muligens bør vårt forsøk på å møte dette i fremtiden peke mot et behov for å gjøre den synlig.

Teksten er skrevet av William Boley Diseth, som studerer Internasjonale studier ved UiO og er styremedlem i YATA Oslo. Kilden til inspirasjon og ordlyden i teksten er basert på en leksjon i hybrid krigføring holdt av Professor Dorthe Nyemann ved DAYS 2017 i København.

Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge.