Storbritannias avtale med EU kan vise seg å bli en hestehandel. Det er lite sannsynlig at britene ender opp på plussiden etter forhandlingene med EU.

Skrevet av: Kim Arne Hammerstad, leder i YATA Bergen.

Foto: Vaughan Leiberum

Storbritannias fall fra å være verdens ubestridte stormakt har vært spektakulært, men også i tråd med verdens utvikling. Nå kan det imidlertid se ut som om de helt på egen hånd har satt nådestøtet for siste rest av Great Britain. Skottene rasler igjen med separasjonssablene, pundet raser i forhold til euro og dollar, og Storbritannia går en svært usikker virkelighet i møte når forhandlingene med EU tar til.

Hvordan havnet britene her? Og hvor går veien videre nå? Kan Storbritannia ta EU med seg i fallet?

 

Farlig byttehandel

– It’s up to God now, var den melankolske oppsummeringen James Sherr, forsker ved den anerkjente tankesmien Chatman House, gav på valgdagen 23. juni. Vi møtte ham for å høre hva han selv mener vil bli følgene av det som da fremdeles bare var en eventuell brexit, basert på hans ekspertise på blant annet europeisk sikkerhetspolitikk.

Sherr sammenligner valget britene nå har tatt med en byttehandel – for å få tilbake suverenitet bytter de vekk internasjonal innflytelse gjennom å ha en stemme i EU. Likevel kan det vise seg at britene taper på begge fronter i det lange løp. En avtale som ikke innebærer noe form for overføring av suverenitet fra britene til EU er vanskelig å se for seg. Det er nærliggende å tro at det er Storbritannia som må legge seg på tilbudssiden snarere enn EU, all den tid det er Storbritannia som har stelt i stand dette på egenhånd.

Velgerne som stemte nettopp for et brexit så imidlertid for seg en reell byttehandel, noe som gjør situasjonen for den nye britiske regjeringen problematisk.

 

Absurd suverenitetsargument

Leave-leiren hevdet nemlig under valgkampen at et brexit ville gi kontroll tilbake til Storbritannia. Ser man på de andre landene i Europa som står utenfor EU, men som er en del av det indre markedet, er dette et absurd argument. For eksempel slo den norske Europautredningen fra 2012 fast at suverenitet ble overført fra Norge til EU 287 ganger de første 18 årene av EØS-avtalen, og at Norge har innført over 6000 rettsakter som en direkte følge av lovgivning i EU. Norge har som kjent ingen stemme i EU og dermed minimalt med kontroll. Norge taper altså både internasjonal innflytelse og suverenitet ved å stå utenfor EU.

Forhandlerne i det splitter nye Brexit-departementet har med andre ord en knallhard jobb foran seg dersom målet er en avtale med EU som ikke innebærer direktiver og lovgivning tredd nedover seg som «inngangsbillett» til det indre markedet. Storbritannia har sterkere forhandlingskort på hånden enn EØS-landene, men det er i beste fall naivt å tro at EU ender opp med å være så lempelige at Storbritannia ender opp på plussiden i kjølvannet av brexit.

Valgkampen som ledet til brexit omtales som den skitneste i britisk historie, og en kan spørre seg om hvorvidt velgerne var godt nok informerte da de gikk til urnene. Dette var noe professor i internasjonale relasjoner ved London School of Economics, Christopher Coker, tok opp da vi møtte ham. Bør en så omfattende og kompleks sak med potensielt enorme konsekvenser i det hele tatt avgjøres av en folkeavstemning? Er det ikke det vi har politikere til, nettopp å sette seg inn i slike saker for å ta veloverveide avgjørelser på vegne av folket?

 

Prekær mangel på autoritet i EU

En måned etter at brexit er et faktum, sitter vi tilbake med to europeiske politiske sentra som knaker i sammenføyningene. På den ene siden må Storbritannia slite med EU-forhandlinger og døyve separasjonslysten til skottene hele den kommende regjeringsperioden. På den annen sliter fortsatt EU med eurokrisen samt å holde orden i rekkene når det kommer til migrasjonsbølgen. Dessuten har brexit dekket bordet for at andre EU-land kan finne på å gjøre det samme som briten.

Kanskje mest alvorlig er det tydelig at EU sliter med identitetskrise, som følge av at unionen har blitt enda mer sammensatt og kompleks etter utvidelsen østover det siste tiåret. Hva skal egentlig EU være? En superstat à la «De forente europeiske stater»? Et økonomisk og sikkerhetspolitisk fellesskap? I dag fremstår EU i aller høyeste grad som en union av svært selvstendige stater.

 

Rekviem for to stormakter?

Ser man på helt grunnleggende teorier om statsbygging har EU begynt i feil ende for å kunne bli en slags føderalstat – rett og slett fordi veien har blitt til etter hvert som man har gått fra å være en enkel kull- og stålunion. Men når flertallet av velgerne i et av de største europeiske landene ikke anser fordelene ved at EU er det en stat store nok opp mot kostnadene det fører med seg, bør alarmklokkene for alvor begynne å ringe i Brussel.

Ringe bør det også i London. Man aner allerede en ny folkeavstemning i Skottland. I verste fall kan Storbritannia få dobbel svarteper ved både å miste territorium og bli perifer i den europeiske økonomien.

I aller verste fall kan brexit ende med et slagent Storbritannia og et EU i oppløsning. Det er dårlig nytt for de fleste av oss.

Kronikken baserer seg på muntlige kilder under YATA Norges studietur til London 22–25. juni 2016.