Se for deg at USA må svare på en provokasjon og president Trump er rasende. Hva vil skje? De som allerede antar katastrofe bør ta en nærmere kikk.

Jakob Schram, styremedlem i YATA Oslo og praktikant for AmerikanskPolitikk.no

 

Sikkerhetspolitikkens primat

Mengden som roper høyest om at presidentvalget ble en tragedie begrunner det gjerne med at Donald Trump både lefler med rasisme og er vulgær. Det kan være, men i det store bildet skyter dommedagsprofetiene på skygger så lenge de baserer seg på mannens verdisyn.

Historien er full av lastefulle mennesker som blir utmerkede statsmenn. Den er imidlertid også full av ustabile ledere som setter verden i ubalanse. For å anslå skadeomfanget av USAs 45. presidentskap holder derfor ikke dunkle klagesanger om at det «ryster i grunnvollene» av Trumps «splittende natur». Selv om det er langt fra utenkelig at han vil lage rabalder på hjemmefronten, er det først og fremst utenrikspolitikken dette bør og vil handle om.

For USAs president er de facto enerådig over landets sikkerhetspolitikk. Mens det urokkelige beslutningssystemet i Washington tross alt beskytter innenrikspolitikken, sørger grunnloven for at Trump fra 20. januar alene kan «forhandle internasjonale avtaler» og «svare på utenlandske hendelser».

I og med at dialektikken i internasjonal politikk er i konstant bevegelse, er disse to verktøyene alfa og omega; utenrikspolitikk er i praksis nettopp å svare på utenlandske hendelser med et bakteppe av fremforhandlede avtaler.

Hvordan vil så Donald Trump – ofte kategorisert som en uerfaren hissigpropp – håndtere verktøyene? Kan dommedagsprofetiene være berettiget? La oss ta en titt på tre nærliggende fallgruver.

BNPYJG THE WAR ROOM CONFERENCE DR. STRANGELOVE: HOW I LEARNED TO STOP WORRYING AND LOVE THE BOMB (1964)

SIKKERHETSKRISE: FRA KUBRICKS DR. STRANGELOVE (1964).

Fallgruve 1: Trump-doktrinen

Først og fremst er det mange som uroer seg over utenrikspolitikken Trump varslet i valgkampen. Den henger dog ikke sammen, men bør sees i to separate spor: På den ene siden vil han «gjøre USA stort igjen» ved å styrke militæret, økonomien og geopolitiske interesser, avvikle schizofren intervensjonisme, og skrinlegge demokrati-tvangsmating i ustabile områder.

På den andre siden vil han rive i stykker Iran-avtalen, reforhandle diverse frihandelsordninger (deriblant med Kina), og dempe USAs oppslutning om NATO ved å behandle Artikkel 5 som en finanspost.

Heldigvis er de to sporene logisk uforenelige: Dersom han virkelig ønsker å styrke landets økonomiske og strategiske interesser, kan han ikke samtidig starte handelskrig mot markeder USAs økonomi er avhengig av, fjerne det eneste hinderet for at Iran blir en atomvåpenmakt, og snu ryggen til allianserammeverket som ga – og opprettholder – USAs posisjon som verdenshistoriens sikreste og mest innflytelsesrike stormakt.

Dette vil antageligvis bli forklart for ham raskt. Dermed vil president Trump etter alt å dømme forlate rive-avtale-sporet, i tråd med at han allerede er i gang med å fire på slagord-artede valgkampsløfter.

Ombestemmer han seg ikke, vil det måtte forklares for ham at én statsleder ikke kan oppheve multilaterale avtaler (som Iran-avtalen er), og at han trenger flertall i Kongressen for å gjøre det samme med handelsavtaler (som han ikke vil få).

Velger Trump istedenfor det førstnevnte sporet, og gjør maktbruk til et middel for balanse og stabilitet snarere enn for neokonservative visjoner, kan Trump-doktrinen heller bli et steg vekk fra den mislykkede Bush-doktrinen; vekk fra haukete idealisme, og tilbake til Teddy Roosevelts maksime ‘Speak softly and carry a big stick’. Det hadde gitt økonomisk, politisk og strategisk mening. Men kommer han virkelig til å ‘snakke lavmælt’?

Fallgruve 2: Trump er irrasjonell og impulsiv

Når utenrikspolitikk handler om å svare på inntreffende, utenlandske hendelser er det ikke nok med gode plantegninger. Trump vil bli nødt til å ta beslutninger i komplekse og tilspissede krisesituasjoner. Når disse involverer fremmede aktører vil gode utfall lene seg på forstandighet og dømmekraft.

Trump blir av mange (blant andre Kinas finansminister) betegnet som irrasjonell. Om han derimot har en rasjonell forståelse av handling og konsekvens kan dette forkludres av temperament: Et av Clinton-kampanjens hovedbudskap var at eiendomsmogulen mangler impulskontroll. Stemmer dette blir han farlig bak spakene til verdens mektigste krigsmaskin og atomvåpenlager – spesielt i krisesituasjoner.

Det finnes tre innvendinger mot en slik oppfatning. For det første er det få eller ingen eksempler på at Trump handler i strid med egne interesser når mye står på spill. At han skulle begynt nå, gir lite mening. For det andre er det naturlig å forvente at Trumps impulskontroll – som iblant har virket svak både før og under valgkampen – skjerpes idet han settes bak roret til en supermakt. Som Kenneth Waltz hadde sagt; atomvåpenkoder renser en statsmanns fornuft!

For det tredje, og kanskje viktigst, vil ikke Trump være alene om tunge avgjørelser i Det hvite hus. I utenriksavgjørelser er amerikanske presidenter omringet av rådgivere – fra stabssjefen og visepresidenten til uniformerte Joint Chiefs og, fremfor alle, nasjonal sikkerhetsrådgiver. Historiske nærportretter forteller oss at disse gjerne utøver enorm påvirkning under kriser.

I vår sammenheng står særlig ett eksempel på dette frem: President Richard Nixon, som av natur var vel så temperamentsfull og impulsiv som Trump, ble en av de mest vellykkede utenriks-presidentene i amerikansk historie: Han normaliserte forholdet til Kina, skapte tøvær og nedrustning vis-à-vis Sovjetunionen, og fikk USA ut av Vietnam. Men det kunne sett dramatisk annerledes ut dersom det ikke hadde vært for nasjonal sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger. Ikke bare designet Kissinger de nevnte bragdene, men stoppet Nixon når han ville handle i raseri – som da sistnevnte foreslo å slippe en atombombe over Nord-Vietnam i mars 1972.

Av dette kan vi dra tre slutninger: Trump har sannsynligvis rasjonell dømmekraft; det er ikke gitt at han vil la svak impulskontroll forpurre denne dømmekraften i krisesituasjoner; og dersom han viser seg å gjøre det, vil rådgiverne hans kunne forhindre katastrofe. Dermed er vi etterlatt kun én fallgruve: At parallellen til Nixon og Kissinger ikke er gangbar.

Fallgruve 3: Siste hinder svikter

La oss se for oss et scenario der en internasjonal krise er i utfoldelse, USA må besvare en provokasjon, og president Trump er rasende. Stien til apokalypse har minst tre hinder, og i enden står rådgiverne. Hva vil skje?

Dersom Trump ikke selv evner å manøvrere situasjonen i havn, gitt at det lar seg gjøre, kan ting gå riktig galt på kun to måter: Han kan enten få dårlige råd, eller ignorere gode råd. Med andre ord vil et katastrofescenario enten kreve udyktige rådgivere, eller en president som er så narsissistisk selvhevdende at profesjonelle vurderinger tilsidesettes for instinktene hans.

Første hull: Dårlige råd

Det førstnevnte tilfellet, der rådgiverne svikter, blir mindre sannsynlig av at Trumps stab ser ut til å bli både sammensatt og (relativt) profesjonell. Michael Flynn, som blir nasjonal sikkerhetsrådgiver, har lang fartstid som beslutningstaker både i militæret og etterretningen. Mens det har vært blest rundt hans politiske holdninger, primært til Islam, blir han som taktikker beskrevet av medarbeidere som «forbløffende evnesterk». Enkelte er skeptiske til det strategiske overblikket hans. Flynn blir nok ingen Kissinger, men vil neppe skyte i blinde heller.

Videre har påtroppende visepresident Mike Pence allerede vist seg tilbøyelig til å motsi Trumps mest korttenkte utenriksplaner. Stabssjef Reince Priebus blir vidt regnet som forstandig. Selv Steve Bannon, sjefstrategen som tilskrives mang en grumsete holdning, virker å være nærmere en kalkulerende opportunist enn en impulsiv fundamentalist. Dersom James Mattis blir forsvarsminister som forventet vil et innslag av klokskap i National Security Council være garantert.

At den neokonservative hauken Newt Gingrich ikke er aktuell for utenriksministerposten likevel, er kronen på det som ser ut til å bli et utholdelig verk: USAs neste president vil ha erfarne og sindige rådgivere rundt seg i krisesituasjoner.

Andre hull: Råd ignoreres

Det andre tilfellet, der presidenten ignorerer sine rådgivere i en tilspisset situasjon, er ved første øyekast svært reelt: Det er liten tvil om at Trump har sterke narsissistiske trekk og et kjærlig forhold til sin egen dømmekraft. Men det er ikke dermed gitt at han vil stenge de lærde ute – snarere tvert imot.

Paradoksalt nok kan det bli nettopp den narsissistiske stemmen i hodet hans som gir rådgiverne ordet. Trump er klar over at den strakeste veien til en mislykket presidentperiode er utenrikspolitisk dumdristighet. Han vet at arven etter Lyndon B. Johnson og George W. Bush for alltid vil være tilskitnet av slike. Og egoet hans kommer ikke til å tillate at det samme skjer med ham.

Dermed har Trump sterke insentiver til å behandle utenlandskriser som et minefelt – og la andre gå foran. Vi kan med andre ord forvente at han vil gi rådgiverne stort spillerom i spisse situasjoner.

Tredje hull: En svart svane

Det hjelper hverken med gode planer, dyktige rådgivere eller en lydhør president dersom noe plutselig slår USA ut av balanse. Det vil alltid være en fare for det Nassim Taleb kaller et «black swan event» – en brå hendelse som fundamentalt endrer historiens gang. For eksempel gikk George W. Bush til valg i 2000 på et mer tilbakelent USA. Året etter kom 9/11-angrepet, og i tråd med Talebs teori ble Det hvite hus’ strategi totalforvandlet over natta. Svanen gjorde ørnen om til en desorientert hauk.

Her finner vi en mulig akilleshæl: Trump-administrasjonen kan komme til å få en historisk lav terskel for å se svarte svaner rundt seg.

For det første later det til at Trump oppfatter ting absolutistisk; enten som fantastiske eller katastrofale. For det andre er en fellesnevner for alle topprådgiverne han hittil har utnevnt – og i aller høyeste grad nasjonal sikkerhetsrådgiver Flynn – at de oppfatter Islam som en uunngåelig trussel mot USAs overlevelse. Dette senker terskelen for at enhver provokasjon med merkelappen «Islam» vil kunne se ut som en svart svane fra Det ovale kontor.

På tide med nyanser

Med dette tegnes et tvetydig men oppløftende bilde. Vi har fått det for oss at vi bør frykte president Trump, men en nærmere kikk på premissene for frykten gjør den mindre rasjonell. Bordet er dekket for at han blir en tilstrekkelig klartenkt, strategisk og loset Commander-in-Chief. Å anta katastrofe allerede før Trumps innsvergelse – en ikke helt sjelden aktivitet på vår side av Atlanteren – blir å rope ulv.

Å dermed tro at ulven aldri vil komme er på den annen side naivt. Selv med valgflesk-slanking, impulskontroll og skarpe hoder (hvorav ingen bør tas forgitt), kan uforutsette hendelser velte alt håp om at dommedagsprofetiene bommer. Trumps presidentperiode er i så måte ikke unik, men ekstra utsatt.

Synspunktene i denne teksten er utelukkende forfatterens og representerer ikke nødvendigvis synet til YATA Norge. Teksten er skrevet av Jakob Schram, styremedlem i YATA Oslo og praktikant for AmerikanskPolitikk.no.