I skyggen av valget i verdens mektigste land, USA, brøt det ut regjeringskrise og nyvalg i Europas mektigste land: Tyskland. Den 6. november, dagen etter at Donald Trump vant valget i USA, ble «trafikklyskoalisjonen» av sosialdemokratene SPD, miljøpartiet De grønne og de liberale FDP oppløst. Finansminister Christian Lindner ble avskjediget for det kansler Olaf Scholz kalte «tillitsbrudd» og en «smålig partipolitisk» opptreden, noe som førte til at FDP trakk seg. I desember vil Scholz stille kabinettspørsmål i Bundestag, et forslag han planlegger å tape. Dette vil medføre nyvalg, som finner sted 23. februar 2025 – mindre enn fire uker etter Trumps innsettelse.
Den tyske regjeringen tok over makten i 2021 etter at Angela Merkel forlot politikken etter 16 år som kansler. Koalisjonen er den første siden 1950-tallet som består av tre partier, og har i løpet av hele sin regjeringstid fremstått som et ulykkelig tvangsekteskap basert på ønsket om å avløse Merkels konservative CDU.
Etter krevende regjeringsforhandlinger ble hele grunnlaget for regjeringsplattformen endret etter kun tre måneder, da Russland startet fullskala-angrepet mot Ukraina. Den nye geopolitiske situasjonen ledet til at Scholz erklærte Tysklands «Zeitenwende» og bevilget 100 milliarder euro ekstra til forsvarsformål. Dette beslaglegger mye ressurser, samtidig som Tyskland havner i en økonomisk resesjon med store oppsigelser i næringslivet. Til syvende og sist var det uenighet om statsbudsjettet og den såkalte «gjeldsbremsen» som førte til regjeringens slutt.
Regjeringen var upopulær, og regjeringspartiene sliter på meningsmålingene. CDU er igjen blitt Tysklands mest populære parti, med et snitt på jevnt over 30 %. Det er derfor sannsynlig at deres kanslerkandidat Friedrich Merz blir neste kansler. Regjeringspartiene har lidd, og SPD ligger an til å miste om lag 10 prosentpoeng, mens FDP kjemper mot sperregrensen. Denne trenden ble tydelig i de tre øst-tyske delstatsvalgene og valget til Europaparlamentet tidligere i år. Vinneren er høyreradikale AfD, som har klatret støtt og stadig og trolig blir nest største parti. I tillegg gjør det nyopprettede «Bündnis Sahra Wagenknecht» (BSW) det bra på ytre venstre.
Ingen vil likevel samarbeide med disse to partiene. Dette henger i vesentlig grad sammen med sikkerhetspolitikken. Begge partiene er Russland-vennlige, vil stoppe våpenstøtten til Ukraina og ta «fredsinitiativ» som i praksis betyr russisk okkupasjon. Valgmulighetene til neste regjering vil dermed være begrenset, da Tysklands politiske system og kultur ikke legger til rette for mindretallsregjeringer. Det er derfor et betimelig spørsmål hvilket problem det fremtrukne valget egentlig vil løse. Selv om styrkeforholdene endres, vil regjeringsforhandlingene bli vanskelige. Den geopolitiske og økonomiske situasjonen er presset, og det er ideologiske uenigheter mellom sentrumspartiene i viktige spørsmål.
En handlekraftig regjering er likevel en forutsetning for at Tyskland skal kunne innta lederrollen i et Europa som må ta mer ansvar for egen sikkerhet. USAs neste administrasjon har egne prioriteringer, og den nye Europakommisjonen presenterer store ambisjoner. EU er avhengig av velvilje fra medlemslandene, og særlig tungvekterne. Status er samtidig regjeringskrise i Frankrike, en høyreregjering i Italia som holdes på en armlengdes avstand, og et Storbritannia som ikke finner den rette balansen mellom USA og Europa etter Brexit.
Krigen i Ukraina er prøvelsen Europa står overfor, og valgene Tyskland tar, vil derfor være av stor betydning. Tyskland er den største donoren av militær og humanitær støtte etter USA. Av historiske årsaker er det likevel skepsis til å bygge opp Tyskland som ledende militærmakt i Europa hos deler av befolkningen, inkludert hos SPD. Dette gjenspeiles blant annet gjennom Scholz’ skepsis til å donere Leopard 2-stridsvogner, en avgjørelse som han ikke ga grønt lys før Joe Biden valgte å donere en tilsvarende mengde Abrams-tanks. Scholz nekter fortsatt å donere langdistanserakettene Taurus, som Ukraina flere ganger har etterspurt. Taurus-donasjoner blir derimot støttet av CDU og De grønne, og kan fort bli en realitet etter valget. Det faktum at flere allierte har liberalisert Ukrainas bruk av andre langdistanseraketter, gjør valget trolig lettere.
CDUs kanslerkandidat Friedrich Merz har sagt han vil øke Tysklands forsvarsutgifter, mens utenriksminister Annalena Baerbock fra De grønne uttalte at NATOs to-prosent-mål ikke lengre er tilstrekkelig. Til tross for nøling i enkelte spørsmål, er det heller ingen reell motstand mot opprustning hos SPD. Det ligger altså ikke an til radikale endringer i tysk sikkerhetspolitikk. Hovedutfordringen blir å forklare til befolkningen hvorfor en økning i Ukraina-støtten er nødvendig i en presset økonomisk situasjon. Hvis dette ikke lykkes, er det trolig at ytterkantpartiene vil vokse enda mer, og skape virkelige utfordringer.
