I perioden 6. til 9. juni ble det avholdt valg i 27 EU-stater som valgte totalt 720 medlemmer til Europaparlamentet. Resultatet er at Europa rykker til høyre, hvor de konservative forblir største blokk, mens ytre høyre opplever størst fremgang på bekostning av de liberale og grønne partiene, som er valgets tapere.
I Frankrike ble Rassemblement National til Marine Le Pen største parti, og fikk, sammen med det høyreekstreme partiet Reconquête, 37 % av stemmene, noe som ledet Macron til å utskrive nyvalg. I Tyskland ble Alternative für Deutschland nest største parti, hvor de slo sosialdemokratene og de grønne, som begge sitter i regjering. I Italia vant statsminister Grigoria Meloni og Fratelli d’Italia, i Østerrike ble FPÖ størst, mens Geert Wilders PVV fikk flest mandater i Nederland.
Valgets vinnere, det sentrum-høyreorienterte Det europeiske folkepartiet, består av moderate og konservative partier under ledelse av sittende Kommisjonspresident Ursula von der Leyen. I Polen slo Donald Tusks koalisjon PiS for andre valg på rad, mens moderate krefter på høyre og venstre ble størst i Spania og Portugal. Likeså valgte våre nordiske naboer å takke nei til et høyrerykk, hvor ytre høyre gjorde det dårlig i både Danmark, Sverige og Finland. Selv om Victor Orbán og Fidsez vant valget i Ungarn, er det verdt å merke seg at Péter Magyar og han nyopprettede pro-europeiske og pro-demokratiske parti fikk om lag 30% av stemmene – i sitt første valg.
Hvilke konsekvenser får dette så for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk? Sannsynligvis ikke så veldig store. Mye tyder at von der Leyen vil fortsette i sin stilling, og vil kunne samarbeide med sosialdemokrater, liberale eller miljøpartiene. Til tross for høyresidens fremgang, vippet ikke maktbalansen, og det er derfor lite trolig at det vil bli radikale endringer fra EUs side. EU felles utenriks- og sikkerhetspolitikk styres i stor grad av Ministerrådet, og selv om antallet «bråkmakere» fra ytre høyre i Europaparlamentet øker, vil de ha begrensede muligheter til å endre poltikken i for eksempel en mer pro-russisk eller anti-demokratisk retning. De ytre høyre-partiene er dessuten splittet innad, og er fordelt på to ulike grupperinger, nemlig ECR og ID. Uenighetene knytter seg både til spørsmål om europeisk integrasjon, men i ikke uvesentlig grad om forholdet til Russland.
Ursula von der Leyen er tidligere tysk forsvarsminister, og har vært en tydelig stemme for støtte til Ukraina, og et EU som geopolitisk aktør og forsvarer av demokratiske prinsipper. Da hun tok over presidentskapet for Europakommisjonen i 2019, ville hun lede en «geopolitisk kommisjon». Hennes regjeringstid startet på et tidspunkt hvor følgene fra Brexit og Donald Trump fikk mange europeere til å innse nødvendigheten for å ta mer ansvar og utvikle selvstendig politikk på den internasjonale arena. Hun har måttet håndtere nedbygging av rettstaten i Ungarn og Polen, selv om disse ikke gir hverandre gjensidig beskyttelse etter at Donald Tusk ble Polens statsminister i 2023. Italia under Meloni har – høyreretorikk til tross – vist seg overraskende pragmatiske, og ikke like radikal som mange fryktet.
Von der Leyen har posisjonert EU nærmere NATO, og signerte i januar 2023 sammen med Jens Stoltenberg en samarbeidsavtale mellom de to organisasjonene. EU har under hennes ledelse utviklet politikken på områder hvor EU har flere og bedre virkemidler enn NATO. EU har koordinert sanksjoner for Russland, og fryst russiske midler med en intensjon om å overføre disse til Ukraina. EU har arbeidet for å utvikle den europeiske forsvarsindustrien, blant annet gjennom Det europeiske forsvarsfondet (EDF) eller incentiver for forskning og innovasjon. EU har videreført sivilberedskapsmekanismer fra koronatiden inn i Ukraina-krigen og styrket yttergrensen gjennom Schengen-samarbeidet.
NATO vil også i fremtiden være garantisten for territorialforsvaret, også for Norge. Utviklingen i EU, samtidig som USAs rolle som storebror i økende grad blir tvilsom, setter Norge som ikke-medlem i en skvis. Dette er et poeng både EØS-utredningen fra tidligere i år og Forsvarskommisjonen fra 2023 påpeker. Norge deltar allerede i EDF, i tillegg til bl.a. Det europeiske forsvarsbyrået EDA og bidrar inn i enkeltprosjekter i EUs fordypete forsvarssamarbeid PESCO. Norsk forsvarsindustri er mer attraktiv enn på lang tid. Det er samtidig en eksportavhengig industri som tradisjonelt har gjort det sterkere på det amerikanske enn det europeiske markedet, og dermed er avhengig av markedsadgang gjennom EØS-avtalen. Det er trolig at områder som for eksempel energiforsyning og klimafølgene vil få enda større sikkerhetspolitiske følger i løpet av neste europaparlamentsperiode. Dette er andre områder hvor EU rår over flere virkemidler enn NATO. Det er dermed ikke helt utenkelig at det blir nettopp sikkerhetspolitikken som fører til en aktualisert EU-debatt, også i Norge.
Denne artikkelen er skrevet av Richard Federhofer, økonomiansvarlig i YATA Norge. Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne og representerer ikke nødvendigvis YATA Norges meninger.
