Samtidig som Europa er opptatt med krigen i Ukraina og stormaktsrivalisering, utspiller det seg en annen form for konflikt i Latin-Amerika og Karibia – én uten krigserklæringer, men med titusenvis av tapte menneskeliv hvert år. Her er fienden ikke en annen stat, men organiserte kriminelle grupper: karteller, gjenger og væpnede militser. Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) ligger 8 av de 10 landene med høyest drapsrate i verden i denne regionen.
Flere regjeringer har svart med mano dura – «den harde hånds politikk». Det mest ekstreme eksempelet finner vi i El Salvador, der President Nayib Bukele har blitt kjent for sitt «sikkerhetsmirakel» og for å «vinne krigen mot gjengene». Drapstallene i landet har falt dramatisk – fra 51 til 2,4 per 100 000 innbyggere på fem år – og kriminaliteten er på vei ned. Men prisen har vært høy: rettigheter er satt til side, demokratiet er svekket og landet styres i dag under permanent unntakstilstand.
Dette reiser noen ubehagelige spørsmål: Hva er vi villige til å ofre for sikkerhet? Og er Bukeles modell i ferd med å spre seg i regionen?
Organisert kriminalitet i vekst
Organisert kriminalitet har lenge vært en utfordring i regionen, men trusselen vokser nå i et alarmerende tempo. Narkotikakarteller, mafiagrupper og væpnede gjenger kjemper med vold og tvang om kontrollen over illegale markeder, narkotikaruter og innflytelse.
Denne bekymringsverdige trenden omfatter i økende grad grenseoverskridende kriminalitet, noe som svekker statssikkerheten betydelig. Kokainproduksjon og -distribusjon er sentralt i denne utviklingen. Narkotikadrevne karteller som Sinaloa og Jalisco New Generation sprer sin virksomhet fra Mexico til tidligere fredelige land som Chile, Ecuador og Costa Rica. Ifølge Homicide Monitor har for eksempel Ecuador sett en sterk økning i drapsraten fra 11 til 45,1 per 100 000 innbyggere på ti år.
Til tross for den store variasjonen mellom landene i regionen, finnes det felles underliggende årsaker til økningen i organisert kriminalitet: sosial ulikhet, svake statlige institusjoner, korrupsjon og arbeidsledighet. Dessuten øker manglende regulering av skytevåpen voldsnivået ytterligere. Etter pandemien står mange unge uten skolegang eller jobb, noe som gjør dem sårbare for rekruttering til kriminelle grupper.
I møte med det komplekse trusselbildet og de mange konsekvensene det fører med seg er det ikke rart at befolkningen krever tiltak. Økningen i organisert kriminalitet og den vedvarende utryggheten utgjør en alvorlig risiko for regionen ved å undergrave statlig autoritet, svekke tilliten til myndighetene og hindre økonomisk utvikling. Men løser harde sikkerhetstiltak egentlig årsakene bak uroen?
Bukeles krig mot gjengene
Da Bukele kom til makten i 2019 lovet han å gjøre slutt på volden som i flere tiår hadde preget El Salvador. Etter en bølge av gjengrelatert drap i 2022 ble det innført unntakstilstand – en kriseløsning som siden er blitt forlenget gjentatte ganger. Over 70 000 mennesker har blitt arrestert, mange uten bevisgrunnlag eller rettssak. Myndighetene bygde verdens største fengsel, kjent som Centre for the Confinement of Terrorism (Cecot), og suspenderte rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.
Mano dura-tiltakenehar redusert volden, men vekker dyp bekymring for brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk. Menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty advarer mot vilkårlige arrestasjoner, fengsling av mindreårige og tortur. Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen (IACHR) har også rapportert at mange arrestasjoner skjer på subjektivt grunnlag – ofte basert på en persons utseende, som tatoveringer, eller bosted – noe som bidrar til stigmatisering.
Det som begynte som et nasjonalt sikkerhetseksperiment har nå blitt en eksportmodell. Politikere i Honduras, Guatemala og Ecuador har vist åpen beundring for Bukele og slagord som «Vi vil ha en Bukele”ropes i gatene. Bukele, som omtaler seg selv som «verdens kuleste diktator», bruker populistisk retorikk og sosiale medier for å styrke sin legitimitet, noe som har bidratt til en oppslutning på over 90%.
Denne utviklingen peker mot en bredere trend: en regional bølge av populistisk autoritarisme knyttet til sikkerhetspolitikk. I møte med vold og uro fremstår militærmakt og unntakstilstand som nødvendige løsninger – men de kan samtidig bane vei for varig maktkonsentrasjon og svekke demokratiet. Demokratisk tilbakegang skjer sjelden med kupp, men heller gradvis gjennom lovlige institusjoner, normalisering av unntakstilstand og bred folkelig støtte. Dette stiller oss overfor et klassisk sikkerhetsdilemma: Er det legitimt å bruke autoritære virkemidler for å sikre trygghet?
Hva står på spill?
Latin-Amerika og Karibia viser oss hva som kan skje når staten svikter sine grunnleggende oppgaver: sterke ledere trer fram, menneskerettighetene trues og demokratiet risikerer å gå tapt i prosessen. President Bukeles såkalte «sikkerhetsmirakel» er et tydelig eksempel på høyrepopulistisk autoritærisme i vekst.
Det er lett å støtte «tøffe tiltak» når kriminaliteten er høy, men det er langt vanskeligere å gjenopprette rettigheter og institusjoner når de først er svekket. Vi trenger trygghet, men ikke på bekostning av rettssikkerhet og demokratiske prinsipper. Og vi trenger sterke institusjoner hvor ledere ikke overskrider sitt mandat, men respekterer de viktige kontrollfunksjonene som beskytter demokratiet.
Autoritære virkemidler kan gi raske resultater, men uten rettssikkerhet og robuste institusjoner risikerer vi å bygge systemer som undergraver demokratiet på sikt. En politikk som virker i dag, kan bli en byrde i morgen.
Skrevet av YATA medlem, Karen Hagen
