Skrevet av Emanuel Lara
Etter en meget vellykket amerikansk militæroperasjon i Venezuela ved starten av 2026, står Cuba, snart 3 måneder senere, i det som beskrives som begynnelsen av en dyp humanitær krise (1). På bakken rapporteres det om 20 timers strømbrudd (2), timelange køer for drivstoff og økende mangel på mat, vann og medisiner (3). Dette har åpnet for diskusjon om det kubanske regimes levetid og USA sitt neste trekk – vil USA agere på nytt i sin egen «bakgård»? En anonym amerikansk kilde rapporterte i januar til Wall Street Journal om USA sin sterke interesse av regimeendring på Cuba innen utgangen av 2026 (4). Regimeendring kan skje på flere måter, blant annet ved å direkte involvere seg militært, men også ved å presse ut regimet ved å skape en trykkokereffekt. Med Venezuela og nå involveringen i Iran, har Trump 2.0 vist at de vil ta alle nødvendige tiltak for å sikre amerikanske interesser og innflytelse, men hvor viktig er Cuba i denne kalkylen? I dette essayet belyser jeg den pågående humanitære krisen på Cuba, analyserer hvorfor Cuba og Venezuela representerer to fundamentalt ulike utfordringer for Washington, og vurderer hvilke metoder USA mest sannsynlig vil ta i bruk. Til sist drøfter jeg hva et eventuelt regimefall faktisk vil bety for det kubanske folk og veien videre.
Historisk bakgrunn: embargo og avhengighet
Cuba har lenge vært påvirket av amerikansk motvilje, både av ideologiske grunner og som direkte konsekvens av den kubanske revolusjonen og den påfølgende eksproprieringen av amerikanske midler. I 1958 innførte USA en våpenembargo mot Cuba og i 1962 kom en fullskala handelsembargo (5) som utviklet seg og strammet seg inn frem til den siste Obama-administrasjonen lettet på trykket i 2015 (6). Intensjonen var å normalisere forholdet til regimet i Havanna – noe som har blitt bremset betydelig av senere administrasjoner. Embargoen har lenge skapt sterk diskusjon mellom venstre- og høyre-siden, både internt i USA, men også på internasjonalt nivå. FNs generalforsamling har med stort flertall stemt for å fordømme embargoen hvert år siden 1992 uten at det har endret amerikansk politikk (7).
Handelsembargoen har hatt en sterk negativ effekt på kubansk økonomi og befolkning, og det kubanske regimet har måttet belage seg på partnerskap med andre nasjoner som har delt samme ideologiske prinsipper for å holde hjulene i gang (8). En av de mest sårbare uttrykkene for denne avhengigheten er energi. Cuba produserer om lag 31 000 fat olje per dag, mot et estimert forbruk på 112 000 fat og er derfor strukturelt avhengig av import for å opprettholde energiforsyningen i alle 16 provinsene (9). Dette har vist seg å være svært vanskelig til tider, og spesielt utfordrende etter at USA innførte sanksjoner mot land som sender olje til Cuba ved slutten av januar i år (10). Primært har Cuba tidligere kjøpt sin olje fra Venezuela og Mexico, og som regel fått oljen subsidiert av disse landene. Til Venezuela har Cuba i gjengjeld sendt leger, bidratt med telekommunikasjon og sendt sikkerhetsstyrker. Det sistnevnte ble bekreftet etter at 32 kubanske soldater ble drept av amerikanske styrker på venezuelansk jord under den amerikanske militæroperasjonen Southern Spear (11). Den store mangelen på olje har stagnert den kubanske økonomien i betydelig grad og er mye av grunnlaget for krisen Cuba nå står overfor.
På bakken: en krise i utvikling
Hverdagen i Havanna og resten av Cuba har de siste månedene endret seg dramatisk. Prisene skyter i været, strømbrudd øker i omfang, og køene ved bensinstasjoner vokser time for time. Kollektiv- og privattransport forsvinner fra gatene. Varetilbudet på markedene skrumper inn, og alt unntatt akuttbehandling er satt på vent ved sykehus og klinikker. Private importører av mat fra USA har stanset virksomheten, da de ikke lenger klarer å kjøle ned varer under de daglige og langvarige strømbruddene. Dette er utfordringer Cuba også har opplevd tidligere, men denne gangen i langt større skala.
I februar ble det rapportert at renovasjonsbiler over hele landet står igjen med tomme tanker, slik at søppel hoper seg opp i gatene i Havanna og andre byer. Kun 44 av 106 renovasjonsbiler i hovedstaden har klart å holde seg i drift (12). Skoler holder stengt, ansatte permitteres for å spare energi, og flere hoteller er nærmest tomme og holder stengt. Fly fra Russland og Canada kanselleres ettersom det ikke er nok drivstoff til langdistanseflygninger (13) – flere land har allerede advart egne borgere mot unødvendige reiser til Cuba. Den 20. februar utstedte også det norske utenriksdepartementet en advarsel om å unngå reiser til øya som ikke er strengt nødvendige (14). FNs øverste representant på Cuba har pekt på voksende risiko for helsevesenet, vanntjenester og matdistribusjon ettersom landets energireserver fortsetter å falle, og advart om at krisen kan forsterkes med akutte humanitære konsekvenser for sårbare grupper (15). Dagens situasjon ser ut til å være den vanskeligste perioden under det snart 70-år gamle regimet.
Bildet er likevel mer sammensatt enn det kan virke og det blir for enkelt å redusere de alvorlige humanitære lidelsene på Cuba til den amerikanske embargoen. Samtidig som man må anerkjenne embargoens effekt, har det kubanske regimet aktivt neglisjert store deler av sin egen økonomi over tiår. Landbrukssektoren har i stor grad forfalt, industrien er underutviklet, investeringene i energiinfrastruktur har vært utilstrekkelige og avhengigheten av andre land har vært stor (16). Det har tvunget frem en sterk uformell sektor fordi statlige lønninger ikke strekker til – og en kreativitet uten like som paradoksalt nok både viser regimets overlevelsesevne og dets strukturelle svakheter. Sukkerinnhøstingen i 2025 var dessuten den laveste siden 1898 (17), og nærmere 1,4 millioner kubanere har forlatt øya siden 2020 – den største migrasjonsutflukten i landets historie (18). Det tilsvarer en befolkningsnedgang på omtrent 13 prosent. Til sammenligning har omtrent 7,9 millioner venezuelanere forlatt Venezuela – rundt 23 prosent av befolkningen – men over et lengre tidsrom (19). Selv om begge land har hatt et anspent forhold til USA og vært nære partnere, representerer de likevel to vidt forskjellige caser for Washington.
Cuba og Venezuela: to fundamentalt ulike caser
Cuba og Venezuela nevnes ofte i forbindelse med hverandre, men sammenligningen bør nyanseres. De deler en felles forakt for Washington, en sosialistisk retorikk og, frem til nylig, et dypt symbiotisk forhold. Men på fundamentale plan er dette to radikalt forskjellige politiske prosjekter – og det er en distinksjon som er avgjørende for å forstå hva slags case Cuba faktisk representerer for USA.
Det kubanske regimet springer ut av revolusjonen i 1959. Under Fidel Castros nesten fem tiår lange lederskap ble den kubanske revolusjonen ikke bare et historisk startskudd, men selve det ideologiske fundamentet staten ble bygget på. Kommunistpartiet og det revolusjonære apparatet ble formet rundt et genuint ideologisk fundament: anti-imperialismen er ikke bare regimepropaganda, den er en institusjonalisert verdensanskuelse forankret i generasjoner av militære, intellektuelle og byråkrater som faktisk tror på prosjektet (20). Det betyr ikke at Cuba er immunt mot indre motsetninger, men det betyr at regimet ikke er et skall som kan rystes bort ved ytre press alene.
I Venezuela var situasjonen annerledes. Chavismen var i stor grad et personlig prosjekt, bygget rundt karismaen til Hugo Chávez og deretter videreført av en Maduro-administrasjon som manglet den samme ideologiske tyngden og folkelige støtten. Chavismen hadde genuine ideologiske røtter i den bolivarianske tradisjonen, men manglet den samme institusjonelle forankringen som det kubanske systemet hadde bygget opp over tiår. Cuba var likevel ikke en nøytral støttespiller – Havanna hadde sterke egeninteresser i samarbeidet. Venezuelas oljerikdom representerte en økonomisk livline for et Cuba som var i en svært prekær situasjon som følge av Sovjetunionens fall. Dette ga Cuba et kraftig insentiv til å investere tungt i chavismens stabilitet og overlevelse (21). Det kubanske regimet – som allerede hadde vært en ideologisk inspirasjon for Chávez – ble dermed også en uunnværlig operativ støttespiller, og en nøkkelbrikke i opprettholdelsen av Maduro-regimet etter Chávez sin død i 2013.
Kubanske rådgivere administrerte kommunikasjon, gjennomlyste lederskap og utformet propaganda- og informasjonsstrategier i Caracas. Kubanske leger og lærere ble sendt til Venezuela under dekke av solidaritetssamarbeid, hvorav mange i realiteten tilhørte det kubanske etterretningsapparatet (22). Cuba bidro med medisinsk personell, militære rådgivere og ideologisk projeksjon, og mottok finansiell støtte og diplomatisk ryggdekning i regionen i gjengjeld (23). Chavismen var kanskje ikke et rent kubansk prosjekt, men det var likevel en god mulighet for Cuba til å eksportere anti-imperialisme og sosialistisk statsstyring til andre deler av Latin-Amerika samtidig som de sikret egne behov. For selv om Cuba ikke er en stormakt, har landet en sterk historisk forankring som ideologisk aktør med global rekkevidde. Et konkret eksempel er Angola, der Cuba sendte nærmere 370 000 soldater og spilte en avgjørende rolle i borgerkrigen på 1970- og 80-tallet, hvor de støttet kommunistiske Movimento Popular de Libertação de Angola (også kjent som MPLA) (24). Venezuela og Hugo Chávez var ikke et unntak.
Chávez sin død etterlot et tomrom som Maduro aldri klarte å fylle med annet enn et repressivt apparat og klientelisme. Regimet manglet det ideologiske bindevevet som kunne gi det genuint folkelig legitimitet – og da USA til slutt grep inn og fjernet Maduro i januar 2026, var det lite igjen å forsvare. Cuba har derimot overlevd Sovjetunionens kollaps og den påfølgende «spesielle perioden» på 1990-tallet, og nå tapet av venezuelansk olje – ikke fordi regimet hviler på bred folkelig oppslutning, men fordi det er institusjonelt rotfestet. Det gjør Cuba til en langt vanskeligere case for Washington enn Venezuela.
Den strategiske kalkylen: olje, Iran og Kina
Forskjellene mellom Cuba og Venezuela handler imidlertid ikke bare om ideologisk forankring. De handler like mye om hva de to landene faktisk representerer i Washingtons geopolitiske regnestykke. Venezuela sitter på verdens største påviste oljereserver (25). Kontroll over venezuelansk olje er ikke bare et økonomisk spørsmål; det er et svært viktig strategisk redskap. Kina kjøpte venezuelansk olje til rabatterte priser i årevis og brukte det som et konkurransefortrinn i den globale stormaktsrivaliseringen med USA (26), tilsvarende slik Beijing i dag nyter av rabattert russisk energi etter at Vesten innførte sanksjoner mot Moskva i kjølvannet av invasjonen av Ukraina i 2022 (27). Ved å kjøpe sanksjonert olje fra Venezuela, Iran og Russland sikret Beijing seg billig energi, beskyttet deler av sin økonomi mot globale prissvingninger og utvidet sitt geopolitiske fotavtrykk. Denne modellen er nå under direkte press.
Det er her koblingen til Iran blir avgjørende. Den 28. februar 2026 lanserte USA og Israel koordinerte militæroperasjoner mot det iranske regimet, med fokus på kjernefysiske anlegg, militærinfrastruktur og politisk lederskap (28). Trump begrunnet angrepet med at Irans rakettprogram utgjorde det han selv beskrev som en «klar og kolossal trussel» mot Amerika og amerikanske styrker stasjonert i utlandet (29). En annen måte å lese angrepet på Iran er gjennom den samme «energidominans»-logikken som kan ha drevet Venezuela-operasjonen: med kontroll over venezuelansk olje og press på iransk eksport angripes to av Kinas viktigste energipartnere samtidig. Ethvert vedvarende brudd på iransk oljeeksport tvinger kinesiske raffinerier til å finne alternative leverandører i allerede pressede markeder. Kanskje leser Beijing timingen av amerikansk aksjon som et forsøk på å forhandle fra en posisjon av maksimalt press – og et signal om at Washington er villig til å utøve tvangsmakt på tvers av flere fronter og kontinenter på én gang. I så fall kan dette også fungere som en effektiv avskrekkingsstrategi, men det kan også bidra til en eskalasjonsspiral mellom verdens to største stormakter.
Cuba passer derimot ikke inn i denne energi- og sikkerhetsstrategiske kalkylen på samme måte. Øya har ingen olje av strategisk betydning, ingen mineralressurser av tilstrekkelig vekt i de globale forsyningskjedene som kan brukes som pressmiddel mot Kina eller andre stormakter. Cubas strategiske verdi for Washington er av en annen natur: det er en symbolsk seier, et ideologisk prosjekt og – for utenriksminister Marco Rubio, selv av kubansk-amerikansk bakgrunn – en personlig og politisk hjertesak. Det betyr ikke at Cuba er uvesentlig, men det betyr at terskelen for kostbar militær innsats er vesentlig høyere enn den var for Venezuela. Der Venezuela ga Trump en ressurs å vinne, gir Cuba primært et regime å fjerne. Det er to fundamentalt forskjellige insentivstrukturer – og de vil trolig gi to fundamentalt forskjellige fremgangsmåter.
Trykkoker eller militær intervensjon: den amerikanske strategien
Den amerikanske involveringen på Cuba kan ikke forstås isolert. Den må ses i sammenheng med et bredere operativt mønster som Trump 2.0-administrasjonen har etablert i løpet av årets første måneder: operasjon Southern Spear i Venezuela, de koordinerte angrepene mot Iran og et pågående diplomatisk og militært press, nå mot Cuba. Gjentatte militære operasjoner i ulike kontinenter tegner konturene av en administrasjon som konsekvent velger handling over forhandling – og som ikke nøler med å bruke alle tilgjengelige virkemidler for å nå sine mål.
Monroe-doktrinen, et prinsipp fra 1823 om at det amerikanske kontinentet ikke lenger var åpent for stormaktsrivalisering utenfra (30), har fått ny drakt under Trump. Det som av kommentatorer og analytikere omtales som «Donroe-doktrinen» – med opphav i Trump-administrasjonens egen betegnelse «Trump Corollary to the Monroe Doctrine» – bærer den samme imperative logikken: det vestlige halvkule er en amerikansk interessesfære, og ikke-hemisfæriske aktører – enten det er Kina, Russland eller Iran – har ikke sin plass der (31). Spørsmålet om Cuba handler dermed ikke kun om en øy i Karibia, men også om hvilke signaler USA sender til resten av regionen og verden.
Den mest sannsynlige veien fremover er likevel ikke et militært angrep, men en trykkokermodell: en kombinasjon av sanksjoner, energikvelning og intern destabilisering som over tid tvinger regimet til å forhandle eller kollapse innenfra. Washingtons nylige uttalelse om å åpne for humanitært oljesalg til Cuba er et presist eksempel på denne taktikken – et tilbud som ikke er humanitært i sin natur, men strategisk i sin form (32). Det legger ansvaret for kubansk lidelse på Havannas skuldre dersom de sier nei, og gir USA kontroll over energikranen dersom de sier ja. Da senator Brian Schatz spurte utenriksminister Marco Rubio direkte om han kunne utelukke amerikansk regimeendring på Cuba, svarte Rubio kortfattet: «Åh, nei» (33). Rubio sin kommentar gir likevel ingen indikasjon på hvilken metode Washington velger å bruke.
Etter regimet: frihet, polarisering og faren for ny avhengighet
Dersom det kubanske regimet faller – enten som konsekvens av intern kollaps eller eksternt press – åpner det seg et spørsmål som er like viktig som selve fallet: hva kommer etter? Blant kubanske eksil-miljøer i Miami råder det liten tvil om at man er klar for å møte øyeblikket. Den 2. mars 2026 samlet en koalisjon av kubanske opposisjonsledere i sør-Florida seg for å signere det de kalte «Freedom Accord» – et koordinert rammeverk for å frigjøre øya og starte en demokratisk overgang. «Friheten vil rett og slett ikke falle ned fra himmelen», sa Orlando Gutierrez fra Assembly of the Cuban Resistance under signeringen. Signeringen ble ledet av Rosa María Payá, datter av den drepte kubanske aktivisten Oswaldo Payá. Rammeverket som ble presentert beskrev tre faser: folkelig mobilisering inne på øya, internasjonalt press støttet av USA, og til slutt frie flerpartivalg (34). Det amerikanske utenriksdepartementet ble umiddelbart informert om avtalens innhold.
Internt i diaspora-miljøene i Miami har det likevel meldt seg bekymringer om hvilken retning opposisjonen nå tar. For den republikanske delen av diasporaen er relasjonen til Trump relativt ukomplisert: han er mannen som faktisk kan levere regimeendring, noe som forener hele det kubansk-amerikanske miljøet på tvers av partitilhørighet. Det er derfor naturlig at opposisjonen søker seg mot Washington med åpne armer. Likevel har det internt blitt uttrykt bekymringer for at den kubanske opposisjonen ikke må knytte seg for tett til MAGA-bevegelsen som sådan. Frykten er ikke ideologisk i snever forstand, men strategisk: dersom frigjøringsprosjektet oppfattes som et amerikansk partipolitisk program snarere enn en kubansk folkebevegelse, risikerer man å svekke opposisjonens omdømme internasjonalt og undergrave mulighetene for det brede, tverrpolitiske samarbeidet som en troverdig demokratisk overgang vil kreve. For en bevegelse som trenger internasjonal legitimitet like mye som amerikansk støtte, er det en krevende, men avgjørende balanse å holde. Engasjementet og kompetansen blant den kubanske diasporaen er likevel unektelig en ressurs. Godt over én million kubansk-fødte innvandrere er bosatt i Florida, kun 145 kilometer fra Havanna, med dype kulturelle og familiære bånd til øya (35). Mange har bygget opp kompetanse, nettverk og kapital som i teorien kan spille en aktiv rolle i en overgangsprosess.
Styrken er likevel ikke uten forbehold. Diasporaen i Miami er ikke representativ for hele det kubanske folk – den representerer i stor grad én politisk retning, med en sterk og velbegrunnet antagonisme mot regimet, men ikke nødvendigvis med den brede folkelige forankringen en varig demokratisk prosess krever. Dersom overgangen etter et regimefall skal lede til et genuint demokrati fremfor et nytt maktsenter, vil det være avgjørende å inkludere stemmer fra begge sider av den kubanske virkeligheten: ikke bare eksilkubanske opposisjonsgrupper, men også de som har levd og formet seg innenfor systemet på øya. En overgangsprosess bygget på én parts agenda alene vil nærmest uunngåelig produsere dyp politisk polarisering – og dyp polarisering, i et land allerede herjet av økonomisk kollaps, er oppskriften på statssvikt snarere enn demokratisk konsolidering.
Faren for at Cuba ender opp som en ny «failed state» ved et eventuelt regimefall er reell og bør ikke undervurderes. Det kubanske regimet er, som argumentert over, institusjonelt rotfestet på en måte chavismen aldri var. Selv om toppen faller, forsvinner ikke militæret, sikkerhetsapparatet og partibyråkratiet like lett – alle med sterke egeninteresser i å overleve en overgang. I et vakuum av legitimitet og statskapasitet, kombinert med et energisystem i forfall og en økonomi i ruiner, er risikoen for fragmentering og voldelig maktkamp overhengende. Det kubanske regimet har gjentatte ganger demonstrert at de ikke vil tolerere organisert opposisjon. Den 11. juli 2021 gikk tusenvis til gatene i den største protesten siden revolusjonen (36), og ble møtt med massearrestasjoner, internettavbrudd og fengselsstraffer på opptil tretti år (37). Det er lite som tyder på at regimet – eller dets etterfølgere i militæret og sikkerhetsapparatet – vil forholde seg annerledes til en overgangsprosess. Den institusjonelle motstanden er imidlertid ikke den eneste fallgruven.
Cuba står overfor et enormt rekonstruksjonsbehov som trolig vil kreve massiv utenlandsk finansiering. Den kombinasjonen – desperat kapitalbehov og svake statlige institusjoner – er historisk sett et ideelt inngangsvindu for utenlandske aktørers interesser. Gjeldsbetingelser og investeringsvilkår kan komme til å forme landets politiske og økonomiske retning like mye som folkets egne valg. Argumentet er ikke mot utenlandsk engasjement, men det er heller et argument for at rekonstruksjonen må skje på kubanske premisser – og faren for det motsatte er reell. Dette understreker igjen viktigheten av at en eventuell overgang forankres bredt: ikke bare blant eksilkubanere, men hele det kubanske folket.
I korte trekk …
Cuba i 2026 er ikke bare en humanitær krise – det er et geopolitisk knutepunkt der amerikanske ambisjoner, historiske antagonismer og ideologiske stridsspørsmål møtes. Den kubanske krisen er delvis skapt av Washington, men den er like mye et produkt av et regime som i over seksti år har prioritert sin egen overlevelse foran befolkningens velferd. Disse to sannhetene utelukker ikke hverandre.
Det som er klart, er at Trump-administrasjonen har etablert en ny operativ logikk for den vestlige halvkule – og at Cuba befinner seg i brennpunktet. Men der Venezuela ga USA en ressurs å vinne og Iran ga det et strategisk signal til Kina, representerer Cuba noe annerledes: en historisk uavgjort kamp mellom to nasjoner som har levd i hverandres skygge i nesten sytti år. Trykkokermodellen kan tvinge frem regimefall, men den kubanske revolusjonens institusjonelle dybde gjør Cuba til en langt hardere nøtt å knekke. Og selv om regimet faller, er det ingen garanti for at det som kommer etter vil representere reell frihet for det kubanske folk – faren for et nytt avhengighetsforhold er en risiko enhver overgangsprosess må ta på alvor. Det siste ordet i dette kapittelet er langt fra skrevet, selv om det er rom for optimisme for et fremtidig fritt og demokratisk Cuba.
Skrevet av Emanuel Lara,
Masterstudent innen fred- og konfliktforskning ved Universitetet i Oslo,
06.03.2026, Oslo
Referanseliste:
1. News Agencies. Al Jazeera [Internett]. 2026 [sitert 4. mars 2026]. UN warns of humanitarian collapse in Cuba as US seeks to block oil supplies. Tilgjengelig på: https://www.aljazeera.com/news/2026/2/5/un-warns-of-humanitarian-collapse-in-cuba-as-us-seeks-to-block-oil-supplies
2. Hermosilla M. UPI [Internett]. 2026 [sitert 4. mars 2026]. Cuba begins March with 64% of island in the dark. Tilgjengelig på: https://www.upi.com/Top_News/World-News/2026/03/03/latam-cuba-elecricity-shortage/3941772558383/
3. Sharma Y. Al Jazeera [Internett]. 2026 [sitert 4. mars 2026]. From blackouts to food shortages: How US blockade is crippling life in Cuba. Tilgjengelig på: https://www.aljazeera.com/economy/2026/2/8/from-blackouts-to-food-shortages-how-us-blockade-is-crippling-life-in-cuba
4. Córdoba J de, Bergengruen V, Acosta D. The U.S. Is Actively Seeking Regime Change in Cuba by the End of the Year. Wall Street Journal [Internett]. 22. januar 2026 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.wsj.com/world/americas/the-u-s-is-actively-seeking-regime-change-in-cuba-by-the-end-of-the-year-1d0f178a
5. Cuba Sanctions. United States Department of State [Internett]. [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.state.gov/cuba-sanctions/
6. Kornbluh P, Gelzer G. Cuba Embargoed: U.S. Trade Sanctions Turn Sixty [Internett]. 2022 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/cuba/2022-02-02/cuba-embargoed-us-trade-sanctions-turn-sixty
7. Mishra V. Amid shifting alliances, General Assembly demands end to US embargo on Cuba [Internett]. 2025 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://news.un.org/en/story/2025/10/1166213
8. Purdy ER. EBSCO [Internett]. 2024 [sitert 4. mars 2026]. Cuban dependency on foreign energy. Tilgjengelig på: https://www.ebsco.com/research-starters/power-and-energy/cuban-dependency-foreign-energy
9. Worldometer [Internett]. [sitert 27. mars 2026]. Cuba Oil Reserves, Production and Consumption Statistics. Tilgjengelig på: https://www.worldometers.info/oil/cuba-oil/
10. Price ML, Janetsky M. AP News [Internett]. 2026 [sitert 4. mars 2026]. Trump threatens tariffs on any country selling oil to Cuba, backing Mexico into a corner. Tilgjengelig på: https://apnews.com/article/oil-cuba-tariffs-trump-mexico-30f1d74a766fee23001684a5bb8079d9
11. Sherwood D. Cuba mourns 32 soldiers killed in US attack on Venezuela. Reuters [Internett]. 15. januar 2026 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.reuters.com/world/americas/cuba-mourns-32-soldiers-killed-us-attack-venezuela-2026-01-15/
12. Trash piles up in Havana as US oil chokehold halts garbage trucks. Reuters [Internett]. 16. februar 2026 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.reuters.com/sustainability/climate-energy/cubas-havana-piles-with-trash-us-chokehold-halts-garbage-trucks-2026-02-16/
13. Rodriguez A. PBS News [Internett]. 2026 [sitert 4. mars 2026]. Airlines will no longer be able to refuel on Cuba as U.S. blockade deepens island’s energy crisis. Tilgjengelig på: https://www.pbs.org/newshour/world/airlines-will-no-longer-be-able-to-refuel-on-cuba-as-u-s-blockade-deepens-islands-energy-crisis
14. Utenriksdepartementet. Regjeringen.no [ReiseInformasjon] [Internett]. regjeringen.no; 2026 [sitert 4. mars 2026]. Cuba – reiseinformasjon. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/reiseinformasjon/velg-land/reiseinfo_cuba/id2415595/
15. UN News. Humanitarian pressures grow as Cuba continues to struggle with energy shortages [Internett]. 2026 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://news.un.org/en/story/2026/02/1167046
16. Mesa-Lago C. Assessing the conundrums of the Cuban economy under the revolution (1959–2019). Вестник Санкт-Петербургского Университета Экономика. 11. desember 2020;36(3):455–82. doi:10.21638/spbu05.2020.305
17. CiberCuba Editorial Team. CiberCuba [Internett]. 2025 [sitert 4. mars 2026]. Sugar production in Cuba drops again to its lowest level in over 100 years. Tilgjengelig på: https://en.cibercuba.com/noticias/2025-08-08-u1-e42839-s27061-nid308606-produccion-azucar-cuba-vuelve-caer-nivel-bajo-100
18. Belly of the Beast [Internett]. [sitert 4. mars 2026]. Cuba’s Population Shrinks by 1.4 Million in Five Years. Tilgjengelig på: https://www.bellyofthebeastcuba.com/news/cubas-population-shrinks-by-14-million-in-five-years
19. Venezuela Crisis: Aid, Statistics and News [Internett]. [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.unrefugees.org/emergencies/venezuela/
20. Bustamante MJ. The Cuban Revolution. I: Oxford Research Encyclopedia of American History [Internett]. 2019 [sitert 4. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://oxfordre.com/americanhistory/display/10.1093/acrefore/9780199329175.001.0001/acrefore-9780199329175-e-643 doi:10.1093/acrefore/9780199329175.013.643
21. Fonseca B, Polga-Hecimovich J. Two Nations, One Revolution: The Evolution of Contemporary Cuba-Venezuela Relations. I: Venezuela’s Authoritarian Allies: The Ties that Bind. 2021. s. 102–21.
22. Ginter K. Truth and Mirage: The Cuba-Venezuela Security and Intelligence Alliance. Int J Intell CounterIntelligence. 1. juni 2013;26(2):215–40. doi:10.1080/08850607.2013.758003
23. Gonzalez E. Americas Society/Council of the Americas [Internett]. 2016 [sitert 9. mars 2026]. Weekly Chart: The Cuba-Venezuela Oil Relationship. Tilgjengelig på: https://www.as-coa.org/articles/weekly-chart-cuba-venezuela-oil-relationship
24. Vines A. Fidel Castro’s Greatest Legacy in Africa Is in Angola [Internett]. 2016 [sitert 9. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.chathamhouse.org/2016/12/fidel-castros-greatest-legacy-africa-angola
25. Worldometer [Internett]. [sitert 6. mars 2026]. Venezuela Oil Reserves, Production and Consumption Statistics. Tilgjengelig på: https://www.worldometers.info/oil/venezuela-oil/
26. Ali HD Marium. Al Jazeera [Internett]. 2026 [sitert 6. mars 2026]. What resources does Venezuela have — apart from the world’s most oil? Tilgjengelig på: https://www.aljazeera.com/news/2026/1/8/what-resources-does-venezuela-have-apart-from-the-worlds-most
27. Monica L, Pratama R. idnfinancials.com [Internett]. 2026 [sitert 6. mars 2026]. US pressure fails, Russian oil exports to China hit record high. Tilgjengelig på: https://www.idnfinancials.com/news/61154/us-pressure-fails-russian-oil-exports-to-china-hit-record-high
28. Ray Takeyh, Steven A. Cook, Max Boot, Elliott Abrams, Linda Robinson, Elisa Ewers. Council on Foreign Relations [Internett]. 2026 [sitert 6. mars 2026]. Gauging the Impact of Massive U.S.-Israeli Strikes on Iran. Tilgjengelig på: https://www.cfr.org/articles/gauging-the-impact-of-massive-u-s-israeli-strikes-on-iran
29. NPR Washington Desk. Trump defends Iran strikes, offers objectives for military operation. NPR [Internett]. 2. mars 2026 [sitert 6. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.npr.org/2026/03/02/nx-s1-5732258/us-iran-hegseth-caine
30. Milestones in the History of U.S. Foreign Relations – Office of the Historian [Internett]. [sitert 6. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://history.state.gov/milestones/1801-1829/monroe
31. The White House. National Security Strategy [Internett]. november 2025. Rapport No. Tilgjengelig på: https://www.whitehouse.gov/wp-content/uploads/2025/12/2025-National-Security-Strategy.pdf
32. Robles F, Adams DC. Trump Gives Green Light to Private Oil Sales to Cuba. The New York Times [Internett]. 28. februar 2026 [sitert 6. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.nytimes.com/2026/02/28/world/americas/trump-cuba-oil-sales.html
33. Khan M. ABC News [Internett]. 2026 [sitert 6. mars 2026]. Rubio rules out further military action in Venezuela … for now. Tilgjengelig på: https://abcnews.com/Politics/rubio-rules-military-action-venezuela-now/story?id=129637763
34. Rodriguez M. South Florida Cuban opposition signs «Freedom Accord» after Trump signals U.S. push for change in Cuba [Internett]. 2026 [sitert 6. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.cbsnews.com/miami/news/south-florida-cuban-opposition-signs-freedom-accord-after-trump-signals-u-s-push-for-change-in-cuba/
35. Census Bureau Tables [Internett]. [sitert 6. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://data.census.gov/table?t=Place+of+Birth&g=040XX00US12
36. Cuba: Crackdown on Protests Creates Rights Crisis [Internett]. 11. juli 2022 [sitert 6. mars 2026]. Tilgjengelig på: https://www.hrw.org/news/2022/07/11/cuba-crackdown-protests-creates-rights-crisis
37. Oppmann P, Sorto M, Di Donato V. CNN [Internett]. 2022 [sitert 6. mars 2026]. Cuba’s anti-government protesters sentenced up to 30 years behind bars. Tilgjengelig på: https://www.cnn.com/2022/03/17/americas/cuba-protest-sentencing-intl
