Av Richard Federhofer
Det pågår et transatlantisk paradigmeskifte, og Europa har behov for å tilpasse seg en endret geopolitisk virkelighet. Den liberale verdensordenen og demokratiske verdier er under press. Krigen i Ukraina fortsetter, og Kina er på vei til å bli den ledende verdensmakt. USA bedriver kort- og langsiktige reorienteringer, noe situasjonen rundt Grønland har illustrert.
En av konklusjonen europeiske ledere har trukket, er at man i større grad må stå på egne ben og bli mindre avhengig av USA. 5%-målet som ble vedtatt under NATO-toppmøtet i Haag i 2025 understreker at Europa har etterslep når det gjelder å ta ansvar for egen forsvarsevne, rustningsindustri og totalberedskap. Siden 2022 har europeiske land dessuten signert 135 bilaterale forsvarsavtaler.
Et sentralt, foreløpig ubesvart spørsmål er om – og i så fall hvordan – Europa kan erstatte USAs atomvåpenparaply? Den økende tvilen om hvorvidt USAs atomparaply forblir troverdig – uavhengig av den akutte dagsorden – i kombinasjon med Storbritannias og Frankrikes relativt begrensede kjernefysiske arsenaler sammenlignet med både USA og Russland, har aktualisert spørsmålet om behovet for en europeisk avskrekkingsevne.
Dette bakteppet ledet Frankrike og Storbritannia til å offentliggjøre en felles uttalelse om kjernefysisk samarbeid i sommer. Northwood Declaration er ekstraordinær, fordi den er den første fellesuttalelsen på over et tiår. I uttalelsen står det at landene «agree that there is no extreme threat to Europe that would not prompt a response by our two nations».
Uttalelsen betydelig skritt videre fra Chequers Declaration i 1995, hvor man «bare» fastholdt at man ikke kunne forestille seg en eksistensiell trussel som kun rettet seg mot ett av landene. I dag vurderer de dette annerledes, og oppretter en styringsgruppe for koordinering og fordypet samarbeid.
Det transatlantiske forholdet er i endring – inkludert USAs atomparaply
Valget av Donald Trump gjorde det tydelig at å holde pusten i fire år og håpe på en mer ortodoks amerikansk president ikke er en holdbar strategi. Mange håper at Europas konvensjonelle opprustning på kort og mellomlang sikt er tilstrekkelig for å sikre amerikanske kjernevåpen i Europa.
Trump har foreløpig ikke truet med å trekke tilbake de amerikanske atomvåpnene stasjonert i Belgia, Nederland, Tyskland, Italia og Tyrkia. Trump har fått viljen sin i NATO-toppmøtet i Haag, med handelsavtalen med EU og har moderert kravet om å annektere Grønland.
I tillegg virker han fortsatt bestemt på å avslutte krigen i Ukraina, og beordret i høst to «atomubåter» til russiske nærområder. Det ble ikke spesifisert om det var snakk om atomdrevne ubåter eller ubåter med atomvåpen, men tyder på at USA, selv under Trump, ikke ønsker å trekke seg helt ut av Europa. USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra desember markerer et tydelig veiskille, men bekrefter samtidig verdien av de transatlantiske båndene.
Dette har likevel vært nok til å gi ny næring til Eurodeterrent-diskusjonen. Macron har vært tydeligst i behovet for europeisk autonomi og oppfordret tidligere i år til en diskusjon om hvordan Frankrikes avskrekking kan utvides, et standpunkt han allerede forfektet i 2020. Tysklands nye kansler Friedrich Merz har uttalt at han ønsker diskusjonen velkommen, men Donald Tusk har åpnet for kjernevåpen på polsk territorium.
Innretningen av europeisk avskrekking er uklar …
Økonomisk og teknisk har Europa kapasitet til å utvikle en uavhengig atomtrussel. Spørsmålet er om den politiske og strategiske viljen er til stede. Storbritannias kjernevåpenprogram er teknologisk avhengig av USA, mens Frankrike verdsetter egen suverenitet så høyt at de ikke deltar i NATOs atomsamarbeid. Det kommer ikke til å skje at noen av landene oppgir egen suverenitet over den røde knappen og den endelige avgjørelsen. Mange europeiske land sliter dessuten med politisk ustabilitet, og ytre-høyre-partier i nevnte Tyskland, Frankrike eller Polen risikerer å være for ustabile til et generasjonsprosjekt.
Innretningen til endret europeisk atomavskrekking må derfor bestemmes, og forankres. Ideen om at EU, eller NATO, skal bli kjernefysiske institusjoner, forblir en politisk og juridisk utopi. Internasjonale forpliktelser forbyr nye land å skaffe seg atomvåpen, noe som reduserer handlingsrommet for land som hevder å stå opp for demokrati og en regelbasert verdensorden. Et tenkelig scenario er politiske lovnader eller stasjonering av britiske eller franske kjernevåpen i Tyskland eller Polen. Dette vil likevel være bilaterale avtaler i en juridisk gråsone, og ingen felleseuropeisk løsning. At Tysklands overlevelse er en fransk kjerneinteresse er mer troverdig enn å tro at Frankrike er villige til å ofre Paris mot frontlinjehovedstedene i Baltikum.
… men vil få globale implikasjoner
I tillegg til regionale behov, er det nødvendig å vurdere langsiktige ringvirkninger. Hjørnesteinen i internasjonal atomsikkerhet, Ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT), er allerede i dag under press fra flere kanter. Land som Israel, India og Pakistan utfordrer avtalen ved å ha egne atomvåpen. I kontrast til dette går atomvåpenfrie land i Sør-Amerika, Afrika og Asia inn for et fullstendig forbud gjennom Forbudstraktaten mot atomvåpen (Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons, TPNW). En europeisk satsing på kjernevåpen, vil ytterligere redusere tilliten til dagens regime.
Dessuten vil et Europa skulle utvikler egne atomvåpen i strid med NPT, få andre stater til å vurdere det samme. Sør-Korea og Japan kan bli tvunget til å revurdere sin politikk i lys av trusselen fra Kina og Nord-Korea, en svekket amerikansk atomparaply, mens Tyrkia eller Saudi-Arabia vil tenke lignende tanker for å demme opp mot Israel og Iran. Volodymyr Zelenskyj har sagt rett frem at Ukraina trenger atomvåpen, dersom landet ikke får NATO-medlemskap. Skulle Europa begå et slikt normbrudd først, vil det kunne gjøre det lettere for andre å følge etter.
Spørsmålet om en europeisk atomavskrekking handler derfor mindre om hva som er ønskelig, og mer om hva som er mulig å leve med. Svekkede amerikanske garantier tvinger frem diskusjoner Europa helst vil unngå, men ikke kan utsette. Å videreføre dagens ordning forutsetter amerikansk politisk stabilitet Europa ikke kontrollerer. Å etablere et alternativ vil undergrave normene Europa selv hevder å forsvare. Sikkerhetsarkitekturen som har kommet Europa til gode siden den kalde krigen, kan ikke lenger kan tas for gitt.
Denne månedens innsikt er skrevet av YATA President, Richard Federhofer, sist oppdatert 30. januar 2026.
Synspunktene uttrykt i artikkelen er skribentens egne og representerer ikke nødvendigvis YATA Norges meninger.
Har du lyst til å skrive månedens innsikt? Send e-post til innsikt@yata.no.
